Lebesbymannen sine syner

   

 Anton Johnsen

eller " Lebesbymannen " som han ble kalt ble født i Tarna i svensk Lappland den 24. mai 1858. Foreldrene var jevne arbeidsfolk, og barna måtte tidlig lære å arbeide. Ca. 1874 flyttet familien til Lebesby i Norge. Anton Johnsen vokset opp i en jevn arbeidsmanns familie, hvor gudsfrykt og nøysomhet satt i høysetet. Selv drev han på med fiske og jordbruk sammen med sine brødre. Det var dårlig med litteratur i Lebesby, derfor ble Bibelen hans eneste og kjæreste lesning. Da han var syv år gammel var han ute i skogen og passet på sauene og kuene til sine foreldre. Plutselig sto en bjørn overfor han, men Anton bare foldet sine hender og begynte å be. Bjørnen ble bare stående og se på han, deretter snudde den seg bort og vandret inn i skogen. Både på 1700 og 1800-tallet var det en del mennesker som ble slått i hjel av bjørnen i Finnmark. Han lovte sin mor at han aldri skulle forsømme morgen og aftenbønnen så lenge han levde.

  

Sitt første syn fikk han da han var 26 år gammel :

Det var langfredag natt i 1884 at han hadde sitt første syn. I et syn fikk han se sine to brødre omkomme på sjøen ved et skjær som lå ca. 4 mil fra hans hjemsted. Han fikk ikke sove den natta ulykken skjedde, han visste at noe var i ferd med å skje og begynte å be. I ånden fikk han se sine to brødre ligge på sjøbunnen, og en røst sa : "Se, der er dine brødre." Han kjente stedet veldig godt igjen, for han hadde ofte vært der og fisket. Om morgenen var ulykken skjedd.

Noen år senere satt han i Lebesby kirke, da han plutselig kjente en sterk kraft som omsluttet ham, og han hørte en røst som talte inn i hans høyre øre, som sa : "Anton Johansen, du skal be for nattverdgjestene!"

Det var 6-8 mennesker i kirken, deriblant et nygift par. Alle var samlet ved nattverdsbordet. Han ville snu seg dit hvor røsten kom fra for å se hvem som talte til ham. Men i det samme kom det et blendende sterkt skinn som hindret ham fra å løfte øynene for å se. Åtte dager senere druknet det unge ekteparet som han spesielt hadde kjent advarselen og forbønnen gjaldt.

 

Jesus på korset

I et annet syn så Anton Johansen Jesus på korset. Det var det døde, gjennomstukne Kristi legeme, omstrålet av et overveldende lys. Fra hans høyre side talte Herren til han og sa : " Slik så jeg ut da jeg led for dine og all verdens synder. Du skal ikke være forsagt eller mismodig, du skal utføre hva jeg sier til deg." Han fryktet at det muligens var fristeren som sto for ham, men Herren kjente hans tanker og sa : " Frykt ikke, fristeren får ikke bære tornekronen." Han kjente nå at hans sjel fyltes av stor kraft, og han fikk visshet om at det var Frelseren han sto ovenfor. Armene var utstrakt med grove jernnagler gjennom hendene. Ansiktet var magert og delevis forvridd av smerte. Nedetter kinnene rant det bloddråper i lange mørke strimer. Ansiktsfargen var solbrent og mørkaktig. Håret var sort, middels tykt og det var strøket bakover og hang midt ned på halsen. Tornekronen satt med taggende dypt trykket inn i hodet og pannen. Øynene var middels store, fargen på øynene kunne jeg ikke se, pannen var høy og ganske bred. Kroppen var mager og nesten naken. Og ut fra såret i siden rant det blod. Gjennom føttene var det slått en kraftig jernspiker, og under dem var det et trestykke til fotsåle. Han oppdaget ingen inskripsjonstavle over hodet og korset lignet ikke de vanlige avbildningene. Det lignet mer en stor T.

Da Anton Johansen så han på korset, omstrålet av herlighet, sank han ned i ydmyk bønn. Han bad han om å hjelpe seg i de årene som kom.

 

 

Kains merke

Om sine syner fortalte Anton : Da jeg ble forundret over min evne, begynte jeg for alvor å lese Bibelen fra perm til perm. Og ved slutten av hvert kapittel ba jeg om kjærlighet og ydmykhet. Slik fortsatte jeg i to år. Siden har jeg hørt og sett mange merkelige ting. Jeg er ofte blitt vekket av ånden med formaning om bønn for mennesker som har vært i nød. Ofte i stormer og orkaner som har rast på de forskjellige deler av jorden.

En gang ble jeg vekket og formant å be for noen sjømenn som var ute i en orkan i de vestindiske farvann. Likeså er jeg i ånden blitt underrettet om de store jordskjelv ved St. Pierre, Messina, San Francisco og andre steder. Jeg har etter de forskjellige åpenbaringer alltid sett etter i avisene om det har stemt. Og det har alltid vist seg at det har hendt slik jeg har sett.

Det var en mann hjemme i Lebesby som jeg en dag ble sterkt formanet til å be for. Jeg så også en mørk skygge over ansiktet hans. Han døde noen år senere. Denne skygge over ansiktet bruker jeg å se på folk som snart skal dø eller omkomme.

Særlig de som skal omkomme på sjøen. Det har aldri hendt at tegnet har vist seg feilaktig.

Jeg har også sett mennesker med Kains merke. Det består av en bred svart rand over nesen og bort med ørene. Dette merke har jeg sett på mennesker som har begått mord.

En dag da jeg skulle gå til et hus i nabobyen, stanset jeg plutselig på veien og kjente en stor angst i min sjel. Et stykke fra meg sto en mann nedbøyd og hogg ved. Jeg ble formanet i ånden å be for mannen, så jeg knepte mine hender og ba at Gud skulle være han nådig. Da jeg gikk fram og forbi ham, så jeg den svarte randen fra nesen og bort mot ørene. Jeg lurte på hva det skulle bety, for det var første gang jeg så dette. Da hørte jeg en røst som sa at det var Kains merke.

Noen dager etter ble mannen grepet og ført til Finland for å få sin straff for et rovmord han hadde begått.

En annen gang da jeg satt sammen med en del bryllupsgjester ved middagsbordet, så jeg plutselig over ansiktet på en ung mann som jeg kjente, samme merke. Jeg ble forferdet og undret på hvordan dette kunne henge sammen, for jeg hadde aldri hørt noe slikt om mannen. Mens vi satt der kom det en lensmannsbetjent og hentet han. Han hadde vært med på et forsøk å forgifte en mann, og nå var det oppdaget. Samme merke har jeg sett på et par personer i Kristiania og Stockholm. Og jeg har fått hørt at disse personer har vært mistenkt for mord, men at man ikke har hatt tilstrekkelig bevis mot dem.

 

 

Lebesbymannens egen beretning

Om ettermiddagen den 13. november 1907 følte han seg usedvanlig trett, og gikk derfor tidlig til sengs. Han sovnet straks han hadde lagt seg. Like etter midnatt ble han vekket av en røst som talte til ham og sa : "Deg skal gis å få vite himmelrikets hemmeligheter. Den første ulykke som skal ramme deg, er at din brorsønn skal drukne i morgen." Samtidig følte han seg omstrålet av et overveldende himmelsk lys, og følte seg løftet opp til en atmosfære av ubeskrivelig renhet. Skinnet var så sterkt at det nesten blendet ham. Og da han forsøkte å vende hodet mot det sted hvor røsten kom fra, for å se hvem det var som talte, følte han seg så uverdig at han bøyde hodet i bønn. Og samtidig følte han en himmelsk lykke gjennomtrenge sin sjel, og han forsto at det var Jesus som talte til ham.

I ånden ble han ført til det sted hvor ulykken med hans brorsønn skulle skje. Han så og gjenkjente den mann som sto ved roret da hans brorsønn ble kastet overbord av stormen. De skulle svinge forbi en odde, da de slo roret over for fort. Seilbommen ble kastet over med slik fart at den unge mannen ikke kom seg vekk i tide, men ble slått overbord.

I det samme øyeblikk som han falt over bord, så Anton Johansen ham iført en ren hvit drakt. Denne ulykken gjorde et sterkt inntrykk på Anton Johansen. Frelseren fulgte ham på hans høyre side.

Alt omkring ham var et eneste lyshav av ubeskrivelig skjønnhet. Ved frokosten kl. 8 om morgenen var jeg sammen med gutten. Men jeg klarte ikke å få meg til å si hva jeg hadde sett den natten. Det kjentes så ubeskrivelig tungt å behøve å gjøre det. Jeg ba i stedet stille til Herren at han måtte være med ham og bevare ham.

Etter frokosten dro gutten ut på sjøen. Uten at jeg visste noe om det. Og uten at jeg hadde fått advare ham. Han ble borte hele dagen. Og ved fire-tiden om ettermiddagen da jeg sto ute og hogg ved, kjente jeg det plutselig som om jeg hadde fått kaldt vann over meg. Jeg syntes som om jeg skulle kveles og jeg kjente en sterk angstfull kamp i mitt indre og en oppfordring til bønn. Samtidig sto det klart for meg at ulykken nå hadde rammet min brorsønn. Jeg falt på kne i sneen der jeg sto og ba Herren være hans sjel nådig. Etter en stund kjente jeg i mitt indre en stillhet og ro, og jeg skjønte at dødskampen var slutt.

Det var storm på havet den dagen. Ulykken skjedde nøyaktig som jeg hadde sett det i synet den foregående natt. Det var et hardt slag for meg. De dager som fulgte var ubeskrivelig tunge. Jeg har angret mange ganger etterpå at jeg ikke tok og advarte han den morgenen.

  

Titanic forliser

November natten 1907 fikk han også beskjed om at et stort skip ved navn "Titanic" skulle gå på et isfjell og forlise på sin første reise fra Europa til Amerika.

I ånden ble han ført til den amerikanske kyst hvor ulykken skjedde. Rundt på havet fløt det store isblokker. Plutselig så han lysene og de tente lanterner fra et skip trenge frem av nattemørket. Det nærmet seg hurtig og han så at det var en kjempedamper. Samtidig så han et isfjell på havet lenger fram. Rett etterpå var ulykken skjedd. Og et veldig drønn trengte gjennom natten. Damperen begynte straks å synke. Han ble grepet av en forferdelig angst, da han så menneskene ligge i sjøen og kjempe fortvilet for livet. Hele denne hendelsen så han likesom i lyset av en lyskaster.

Røsten sa at ulykken kom som straff for englendernes hovmod. Han hørte flere av passasjerenes navn ble nevnt, tydelig hørte han navnet "Astors" den amerikanske mangemillionær.

Han fikk beskjed i ånden om å telegrafere til denne mannen og skipets rederi. Men han gjorde ikke dette. Dels fordi han var for svak i sin tro, dels fordi han mente at ingen ville tro ham, dels fordi han trodde at ulykken kunne avverges gjennom hans bønner.

 

 

Den natten skipet forliste,

natten mellom en søndag og mandag i april, fikk han ikke sove. Han følte en veldig uro. Og navnet "Titanic" kom gang på gang for ham. Han var veldig ulykkelig fordi han ikke hadde telegrafert. Han begynte nå å be for skipet, men en stund etterpå følte han at ulykken allerede var skjedd. Det føltes som om noen hadde slått en bøtte med kaldt vann over ham, og en isende kulde gikk gjennom hans sjel. Deretter ble han rolig igjen.

Den samme natten fikk han også høre navnet på to andre skip som skulle gå under. Navnene var "Empress of Ireland" og "Malmberget".

I januar 1912 traff han i sin hjembygd to matroser fra "Malmberget" og kjente seg oppfordret til å be for dem. Dette gjorde han i stillhet og bad dem vende seg til Herren og være forsiktige på sjøen.

I desember 1913 gikk "Malmberget" under, og begge matrosene var med.

 

 

Synet november natten 1907

De ulykker som skulle komme over verden, så og hørte jeg på forskjellige måter.

I ånden ble jeg ført til de forskjellige stedene der hendelsene skulle inntreffe. Disse kjente jeg igjen, og oppfattet like tydelig som om jeg som skolegutt hadde sittet bøyd over min morbrors kart.

Jeg så framfor meg en lang rad av årstall framover i tiden, og ved siden av årstallene i denne store tidskalender, så jeg angitt begivenhetene som skulle hende. Alle hendelser ble nevnt for meg i rekkefølge framover i tiden. Og der jeg ikke fikk bestemte årstall eller tidspunkt angitt, fikk jeg sikre ledertråder i begivenhetene selv.

Røsten som talte til meg var mild og tydelig. I ånden fikk jeg se de offiserer som jeg under de nærmeste syv år skulle ha som sjefer på oppmålingsarbeidet i Finnmark.

Jeg så dem med karter framfor seg, samtidig omtaltes deres navn for meg , og for hvert navn nevntes et årstall. Jeg fikk også vite i hvilke trakter jeg skulle være for hvert år under dette arbeidet.

Det var blant annet i Karasjok, Porsanger og Laksefjord herreder.

Offiserenes navn var: Kaptein David Ebbesen, kaptein T.Herzberg, løytnant Sandvik, løytant Hven, kaptein Solberg og kaptein Riber. Denne åpenbarelse fikk jeg som tegn på at verdenskrigen skulle komme etter syv års forløp.

Den syvende offiseren skulle hete Knutsen. Det ble sagt meg at det år som jeg var sammen med ham om sommeren, skulle jeg ikke være hjemme julen etter og at innen neste års jul skulle verdenskrigen ha brutt ut for menneskenes ondskaps skyld.

  

Jeg så i ånden fra min hjembygd og ble ført gjennom det opplyste rommet bortover store vidder av Europa. Jeg så først den plass der jeg skulle arbeide da krigen kom. Jeg så derfra solen i nordvest ved den tid på døgnet da den bare var et par timer under horisonten. Og dermed forsto jeg at krigen skulle bryte ut i slutten av juli eller begynnelsen av august. Jeg så teltet som vi hadde slått opp på arbeidsplassen på vestsiden av Porsangerfjorden.

Jeg så små skjeggete menn komme springende til teltet. De var utsendt av telegrafen for å kalle oss hjem og underrette oss om krigen.

Anton Johansen fikk se hele den 1.verdenskrig. Og han ble i ånden ført til frontene både i øst og vest. Han fikk også høre om store indre uroligheter i Tyskland og flere andre land. (Om fredsslutningen i 1918 fikk han først høre i krigsåret 1917.) Herren sa : "For menneskenes ondskap skyld skal verdenskrigen komme. Men du skal gjøre hva du kan for å underrette og advare keiser Wilhelm, at han ikke måtte la seg forlede til å gå med på krigen. Du skal være mitt vitne. Du skal stå frem for den norske regjering og for stortinget i Kristiania - Stockholm - Berlin og keiser Wilhelm."

 

 

Over England skal det komme store lidelser.

Røsten sa til meg at "England sto foran en avgrunn, og holdt på å styrte ned i. Dette landet skal bli veldig ydmyket. Det skal få opprør i India, som ender med Indias frigjørelse. (Det skjedde i 1947, 19 år etter Anton Johansens død.)

England skal også få opprør i andre av sine kolonier, og glad kan England være om det mister bare India.

Englands framtid synes særdeles mørk. Gjentatte ganger nevntes Englands navn i forbindelse med store ulykker."

 

 

Amerika

Om Amerika hørte jeg Herren sa at fem store kriger ventet dette landet i fremtiden. Hvorav et par overordentlig voldsomme borgerkriger, som resulterte i at Amerika ble sprengt i fire eller fem mindre forbundsstater.

(Siden 1907 har USA vært med i disse kriger : 2. verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen, og Gulfkrigen)

Det var en hel del jeg fikk vite om Amerika, men da disse hendelsene vedkom oss mindre, la jeg meg dem ikke så nøye på minnet.

Noe nøyaktig tidspunkt for disse hendelser kan jeg derfor ikke erindre meg.

 

 

Sosialismen

Sosialismen brøt igjennom i de skandinaviske land til fullstendig seier. For to av de nordiske land hørte jeg ordet "revolusjon" ble nevnt. Men den syntes å ha gått for seg uten blodsutgytelse, for ingen steder så jeg noen trefninger eller stridigheter med våpenmakt.

I det mindre landet kom omveltningene først. I forbindelse med disse begivenheter hørte jeg kong Gustaf av Sveriges navn ble nevnt. Noe nøyaktig tidspunkt minnes jeg ikke at jeg fikk i denne sammenheng.

Jeg hørte bare at omveltningene i begge land kom før den fransk-spanske krig.

I Sverige brøt sosialismen gjennom senere enn i de øvrige land.

 

 

Nye farlige sykdommer

Etter verdenskrigen skal det komme sykdommer som man før ikke kjente til, og legene skal stå maktesløse overfor dem. Disse sykdommer skal herje voldsomt blant menneskene.

Spesielt skal Frankrike lide hardt under disse og miste mye folk.

En lungesykdom skal herje veldig og kreve mange ofre, særlig i Sverige. Der så jeg tett med svarte kors over hele landet.

Neste sykdomsperiode kom etter den engelsk-indiske krig. Nye ukjente sykdommer av voldsom art oppsto. De var farligere enn alle andre som tidligere har gått over jorden.

De utbredte seg over hele verden og krevde forferdelige offer av mennesker. (AIDS?) Ikke noe botemiddel kunne stå imot dem.

Særlig herjet de i Russland, for røsten sa at disse og andre sykdommer skulle hjemsøke Russland for dets store ugudelighets skyld.

En av de farligste besto i at folk ble blinde og sinnssyke. For dem som ble angrepet av denne sykdom, var det svært farlig å nyte alkohol.

Den tredje store sykdomsperioden kom etter den spansk-franske krigen. Det var delvis en ondartet lungesykdom. Men også nye og ukjente sykdommer oppsto i forbindelse hermed.

En av dem var en stygg hudsykdom, noe spedalsk liknende, som forårsaket oppløsning av legemet (Ebolaviruset?)

I Spania og Frankrike herjet de verst. Men siden utbredte de seg over hele Europa og store deler av den øvrige verden.

Frankrike mistet i denne sykdom store masser av sin beste ungdom.

Også i de skandinaviske land gjorde alle disse sykdommer voldsomme inngrep, og røsten sa at "det skulle merkes på befolkningstallet."

 

 

Naturkatastrofer

Naturkatastrofer oppsto i flere deler av verden. Og i jordens indre begynte flere steder en urolig virksomhet. Store jordskjelv og veldige vulkanutbrudd hjemsøkte de forskjellige områder av jorden, og delvis steder som tidligere alltid har vært jordskjelvfrie områder.

Da jeg hadde sett verdenskrigen og alle de ulykker og lidelser den skulle føre med seg over folkene, ble jeg i ånden ført til landene og kystene omkring Nordsjøen, hvor disse ulykker ble åpenbart for meg.

Island var et av de første navn jeg hørte i forbindelse med jordskjelvene. Men om det var her eller på bunnen av Nordsjøen, som ulykken hadde sitt opphav, det oppfattet jeg ikke så klart.

Jeg ble svært forundret når Herren nevnte disse stedene. For jeg visste jo at dette ikke var det område på jorden der vulkaner og jordskjelv pleide å forekomme.

Men Herren nevnte navnene med bestemthet flere ganger. Og at jeg virkelig ikke hadde tatt feil forsto jeg ennå mer, da jeg straks etter fikk se hele ulykken og de steder som ble hjemsøkt av denne.

Ulykken rammet alle Nordsjøstater. Men ikke noe land ble så hardt hjemsøkt av den som England.

Røsten sa også at ulykken skulle komme pga. Englands hovmodighet.

 

 

Det hvilte skumring over samtlige nordsjøstater. Og ingen stjerner lyste på himmelen. Fra sjøen blåste en sterk vind. Og i de norske fjell hadde snøen enda ikke begynt å falle for året. I ånden ble jeg ført til traktene ved Trondheim.

Jeg sto på stranden og så utover havet, da grunnen med en gang begynte å skjelve under meg. Husene inne i Trondheim dirret som løv, og et par høye trebygninger falt når stranden styrtet sammen.

Straks deretter hørtes et veldig drønn ute fra havet, og en veldig styrtfjord kom rullende med voldsom fart og slo mot fjellveggen.

På de lavtliggende steder fortsatte den innover stranden. Flodbølgen oversvømmet store deler av byen og forårsaket stor skade.

Store lager falt sammen og ble skylt bort av bølgene.

Oversvømmelsene strakte seg langs hele norskekysten, helt fra Sør-Norge og opp til traktene ved Bodø. Og jeg hørte navn på flere av de byer som ligger her. Da jeg i ånden hadde sett den skade som ulykken gjorde i mitt hjemland, så ble jeg i ånden ført til de store byer ved Englands østkyst. Der ulykken gjorde voldsomme ødeleggelser.

Hele østkysten og store strekninger langt inn i landet ble her oversvømt.

Særskilt byen Hull og traktene der omkring ble stygt ramponert.

Skottland ble hardt rammet. Og det syntes som om en stor del av dette landet sank i havet.

Lenger sørpå fikk jeg se London. Det viste seg at London var den by i England hvor ulykken hadde størst omfang. Havner og kaier ble fullstendig ødelagt.

En stor mengde hus hadde styrtet sammen, og i vannet syntes masser av flytende vrakgods. Flere fartøyer hadde forlist i havnen, og noen var til og med blitt slengt opp blant husene på land. Det ble for England en ulykke hvis like det aldri før hadde sett.

 

Ute på havet forliste en mengde fartøy, og mange sjømenn omkom. En stor mengde av fisken og silden i havet fløt døde omkring blant bølgene i store stimer.

Flodbølgen fortsatte inn i den engelske kanal. Og ødela her havner og byer på begge sider.

Spesielt hørte jeg den franske byen Rouen ble nevnt.

Også et par steder på Frankrikes nordkyst, som jeg nå ikke husker navnene på.

Videre hørte jeg store deler av Holland og Belgia samt den tyske nordkyst nevntes som hardt hjemsøkte steder. Blant de verst utsatte byene hørte jeg Antwerpen og Hamburg nevnt.

Hamburg fikk jeg også se , og det så ut som om denne byen, nest etter London, var den hardest hjemsøkte. Jeg hørte også nevnt at store varelagre her gikk tapt.

Danmarks nord og vestkyst og de havner og byer som ligger her, og hele den svenske vestkysten fikk en sterk føling med ulykken.

På svensk side hørte jeg Gøteborg, Malmø og Helsingborg ble nevnt. Også i Østersjøen og ned mot middelhavet trengte flodbølgen. Men skadene var antagelig ikke så store her, for på disse stedene hørte jeg ikke noe navn bli nevnt, og synet viste seg her utydeligere

 

 

Orkanen

Omtrent samtidig med vulkanutbruddet, fikk jeg i ånden se en veldig orkan som strakte seg over to verdens hav. Da den ble vist for meg, omtrent samtidig som orkanen, så er jeg ikke helt sikker på hvilken av ulykkene som kom først. Det var ikke så lett å skjelne, men etter hva jeg tror, kom vulkanutbruddet først.

Hvorvidt disse ulykkene hang sammen med hverandre kan jeg ikke si. Det var antagelig høst eller vår da denne ulykke kom, for ingen steder så jeg sne på marken.

I ånden ble jeg ført til Stillehavet og områdene omkring Panamakanalen, hvor denne orkanen oppsto. Navnene på disse områdene ble fortalt meg med stor tydelighet. Og fra min plass i rommet kunne jeg med stor tydelighet skjelne landets karakter og form. Det var bl.a. veldige fjellstrekninger, steinete landskaper og øyer. Orkanen raste med voldsomhet fra disse områdene, og nordøstoppover det amerikanske kontinent. Det for over kyststatene med deres millionbyer, plantasjer, havner og store anlegg og raserte dem med stor voldsomhet.

Bygningene ble kastet over ende i massevis, og i de store plantasjestatene ble alt rasert. Markene ble satt under vann av havet som i mektige bølger skyllet over land.

Fartøy forliste og ble kastet på land. Havnene og varelagrene ble i den grad ødelagt, at røsten sa til meg at det var et spørsmål om de noen gang kunne bygges opp igjen.

Av plantasjene ble det særlig nevnt Virginia, og statene omkring den Meksikanske bukt, og særlig Florida.

Orkanen raste over Mississippidalen, og fortsatte opp imot de store sjøer. Chicago, Minneapolis, Washington og New York ble omtalt som hardt hjemsøkte. Der oppsto det eksplosjoner og brannkatastrofer i et omfang som jeg ikke hadde trodd var mulig.

Himmelen lignet på disse steder et eneste flammehav. Alt var innehyllet i røykskyer, i den siste byen så jeg ruiner etter sammenstyrtede hus. Stormen jaget forferdelig gjennom gatene og de store skyskraperne svaiet som siv for vinden.

En russisk hær kom fra Sibir over Beringstredet til Alaska og Canada, samtidig som disse fryktelige eksplosjoner skjedde i byene. Men den russiske hæren nådde ikke langt. Det var også grunnen til at Amerika ikke kunne sende hjelp til Europa.

 

Anton Johansen spekulerte mye over hva det kunne være som forårsaket disse katastrofer, nesten samtidig i England og USA. Han kjente ikke til atombomben og dens fryktelige virkninger i 1907. I dag vet vi at atombombens enorme eksplosjoner ikke bare fremkaller store brannkatastrofer, men også forårsaker forstyrrelser i de høyere luftlag, slik at de utløser voldsomme stormer. Og for oss i dag må russernes strategi forekomme ganske logisk. Samtidig med lyninvasjon i Europa, vil det være av største betydning for dem helt fra starten å lamme både England og USA, og dermed prøve og hindre dem i å komme det invaderte Europa til unnsetning.

 

 Fra Canada fortsatte så orkanen over hele Atlanterhavet, mot Europa. Den raste over Spania, Frankrike og Marokko, inn i Middelhavet og inn mot Russland. Også over England gikk den fram med stor voldsomhet og fortsatte opp mot de skandinaviske land. En mengde sjømenn og fartøy gikk under. Jeg hørte røsten sa: "Det er synd på sjøfolkene."

 

 Orkanen i Skandinavia

Orkanen gjorde også stor skade i Danmark og Sverige. Der jeg også denne gang hørte navnene Gøteborg, Malmø og Helsingborg nevnt.

Norge fikk også en hard påkjenning. Men de norske fjell syntes å legge en demper på orkanen. Jeg har sammen med tusener, i mer enn to år bedt Herren om å skåne menneskene for denne ulykken.

(Det er nok grunnen til at det ikke har skjedd enda)

Og selv om disse ulykkene skal vente på seg, må vi ikke glemme å be Herren om at Han må bevare oss fra dem. For det så ut som om de absolutt måtte komme. Jeg ville først ikke tro Herrens ord om vulkanen. For jeg tenkte med meg selv : dette er jo ikke stedet på jorden hvor vulkaner og jordskjelv pleier å forekomme. Men Herren sa bestemt at ulykken skulle skje.

Store gruveulykker og oversvømmelser inntraff også. Tyskland og Nord-Frankrike ble først og fremst hjemsøkt av gruveulykkene og Vest-Tyskland av oversvømmelsene.

Her ble veldige strekninger satt under vann. Det var forferdelige skader som disse oversvømmelsene forårsaket. Flere gruver ble fylt av vann, og andre styrtet sammen på grunn av underjordiske katastrofer.

 

 

Nye kriger

Imidlertid ble det militært sett rustet opp med stor hast. N ye kriger skal oppstå allerede i midten av 30-årene, hvoriblant de nå nevnte var blant de første.

Det skal også bli en blodig krig i Spania. Og som varsel eller som tegn på disse kriger, skal gruveulykkene og oversvømmelsene i Tyskland og Frankrike komme. Den første krig som skal komme etter disse ulykkene blir mellom Frankrike og Spania, og den blir forskrekkelig for verden. Særlig skal Frankrike lide hardt under denne, da også sykdommer kommer i tillegg. Denne krigen skal komme 15 til 20 år heretter..

(Hvis ikke Herren i sin nåde utsetter den, og det har Han tydeligvis gjort.)

..Herren sa til meg at Han ville gi oss freden tilbake hvis folkene kunne forenes i bønn til Ham.

 

 

Russisk invasjon i Frankrike og den fransk-spanske krig

Russiske tropper veltet plutselig en dag inn gjennom Tyskland imot Rhinen og Frankrike, hvor intense kamper fant sted. Jeg så at de amerikanske våpenlagrene som fantes der, falt i russernes hender. Og jeg både hørte og så, at det på den tid fantes fryktelige våpen, som man ikke kjenner til i dag (1907)

Russerne fikk herredømme i Frankrike ved hjelp av landets egne kommunister. Som under en voldsom borgerkrig rett før, hadde satt hele Paris i brann. De slo seg ned i Mellom- og Sør-Frankrike, og derfra førte de så krig mot Spania.

Denne fransk-spanske krigen ble forferdelig - ikke bare for de involverte - men for hele verden. For her brukte man de fryktelige nye våpnene, og virkningen av dem var forferdelig. De førte til blindhet, vanvidd og fullstendig ødeleggelse av hele menneskekroppen. (Kjemisk krigføring?)

 

 

Russlands og Frankriges krig mot Norge og Sverige

Den siste store ulykke jeg fikk se, var Russland og Frankrikes krig mot Sverige og Norge.

Sosialismen hadde ved den tid fullstendig trengt igjennom i hele Norden. Og i Sverige holdt sosialistene regjeringstøylene i sin hånd. De tenkte på avvæpning, men det hadde det ikke lyktes dem å gjennomføre, til den tid. Men det syntes for øvrig å gjøre som de ville og ble gjennom sine handlinger delvis skyld i krigen. For sin store ugudelighets skyld skulle sosialistene også bidra som årsak.

Sosialistene hadde til den tid klart å gjennomføre en stor del av avvæpningen og gjort store innskrenkninger i landets forsvarsvesen. En følge av dette var at store mengder av svenske og norske menn nå måtte gi sitt liv unødig - og at den fremgang som det bare behøvdes litt til, for å nå, uteble.

Franskmennene angrep Gøteborg. De angrep byen i ukevis med sterke luftflåter, som ved den tid var langt mer utviklet enn nå. Det var mange krigsredskaper og krigsmaskiner med i denne krigen, som ikke finnes nå. Flymaskiner og luftskip syntes i store svermer over byen. Luftskipene som franskmennene førte i slike mengder ved bombardementet av Gøteborg, var konstruert i tre forskjellige deler eller lag under hverandre, etter som det syntes, og med store mellomrom.

Hvis jeg oppfattet rett, så syntes de her og der å være forbundet med tynne stållinjer. Øverst oppe var en svært stor spolformet gassballong, under denne, på en god avstand, kanskje en hundre meter eller så, en noe mindre ballong, og lengst nede en enda mindre. Disse luftskip kom i hele svermer eller flotiller. De lignet store tåkedotter og var innhyllet i røyk og utløste masser av granater over stedene nedunder. Folk falt på Gøteborgs gater i store mengder. Merkelig nok var det mye folk ute.

Gøteborg, hvis største og viktigste del på den tiden lå vest for elven, fikk største delen forvandlet til en grushaug.

Jeg så en mengde store graver etter falne svensker og nordmenn, som kjempet skulder ved skulder. På vestsiden av elven og ut langs kysten, ble de største og blodigste kampene utkjempet. Franskmennene gikk her til angrep gjentatte ganger og mistet mengder av folk. Men de ilandsatte ustanselig nye tropper og forsterkninger, mens svensker og nordmennene ikke fikk noen nevneverdig unnsetning.

Franskmennenes ressurser var allikevel nesten uttømt da svenskene kapitulerte.

  

Ved en av de store gravene så jeg Gøteborgs borgermester, en gammel mann i grå frakk. Han var bedrøvet over at begge sønnene hans, som var ingeniører, skulle falle i kampen for Gøteborgs forsvar, og han sa til meg : " Det hjelper ikke om to er rettferdige, når svenskene har syndet i den grad at Herren lar franskmennene seire. Europa trodde at Sverige og Norge skulle bli undertrykt, men Gud være lovet at han i sin nåde skånte oss."

Et par krigsoppfinnelser ble til utrolig stor nytte for svenskene i deres forsvar. Nye våpentyper som inntil da så ut til å ha vært hemmeligholdt, eller nettopp hadde blitt oppfunnet. Spesielt var det en på det elektriske området som svenskene var alene om i hele verden, og som gjorde at franskmennene falt i store mengder ved Gøteborg. Det var derfor ytterst lite som hadde trengtes for at svenskene skulle seire. Og hadde ikke landets øvrige forsvarsmidler vært så dårlige, så hadde verken franskmennene eller russere fått bukt med svenskene.

Den gamle mannen sa til meg, at hvis Sverige og Norge hadde kunnet holde ut 14 dager til, så hadde hele den franske hæren blitt tilintetgjort

Og han sa videre at hadde franskmennene visst at svenskene hadde slike forskrekkelige våpen, så hadde de aldri våget å angripe.

 

 

Samtidig ble også den tyske riksdag enig om å hjelpe oss. Jeg så i denne sammenheng Vattern og strendene med landsbyer på begge sider. Jeg så et stort hus ovenfor Gøteborg, hvor solen skinte i vinduet, og marken utenfor var grønn som om sommeren. Over hele den svenske vestkyst lå en tung røyk, helt ned til Helsingborg og Malmø. Og jeg hørte at også de byer som ligger her, ble utsatt for luftbombardement.

Spesielt hørte jeg nevnt Helsingborg, Malmø og Lund, som de byer som ble hjemsøkt. Også Stockholm ble angrepet av luftflåter og fikk mange hus nedskutt, men lyktes likevel gjennomgående bedre i sitt forsvar enn Gøteborg. Luftforsvaret syntes her å være bedre ordnet og mer effektivt, bl.a. hadde svenskene her flere luftmaskiner til sin rådighet.

Russerne falt inn i Sverige fra to steder. En avdeling gjorde innfall på Gotland. Jeg så russerne med sine masser gikk i land og oversvømmet hele øya, likeledes Øland. På Gotland så jeg lange marsjkolonner av russiske tropper. Det hvilte tung røyk over hele øya. De gikk i land sør for Stockholm, antagelig i nærheten av Vastervik - jeg kunne ikke så nøye skille ut plassen - for dels å gå mot Stockholm og dels mot Gøteborg, for å komme franskmennene til hjelp. De kom imidlertid ikke lenger enn et stykke inn i Småland før svenskene kapitulerte ved Gøteborg.

 

 Russisk angrep i nord

Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser. Dels over Haparanda - Torneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken. Andre ble landsatt ved Umeå. I stor hast mobiliserte svenskene, men det gikk forunderlig lett for russerne å komme fram. Hele Nord-Sverige ble erobret, og en av de byer som ble verst hjemsøkt og utplyndret, hørte jeg Gävle nevnt. Jeg frykter for at sosialistene hadde gjort forræderske triks ved Boden, da jeg ikke så slik motstand der som ved Gøteborg.

I områdene nærmere, og nord for Stockholm, ble det kjempet med stor tapperhet fra svenskenes side.

 

 

Russerne inn i Finnmark

I Norge falt russerne inn i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog, jeg så russerne sto tett sammenstuet i vognene. Landet var kupert.

Det jeg så var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmansk-kysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre, fra sørenden av Enaresjøen til et sted nord for denne sjøen. >br> Den første store frontlinje og det første store slag, så jeg ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene som ble slått, trakk seg tilbake til områdene mot Porsangerfjorden.

Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det satt opp nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest, og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater, og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå det falne spredt - på noen steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa : " Det kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.

" Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått, og måtte vike langt sørover for russernes masser.

Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg disse andre nevnte steder og slag. Også i nord var det sommer.

 

Slagene i Sør-Norge I Sør-Norge, sør for Oslo, i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøy og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyene, og forårsaket på sine steder store ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg langs hele den norske kyst, fra det sørligste Norge, og helt opp til Trondheim.

Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Oslo ble også nevnt som svært hjemsøkte. Men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand, den var helt og holdent i ruiner.

 

 

Norges og Sveriges nederlag

Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for svenskene ble bare Gotland- eller Øland. Etter hva jeg husker slapp svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare vært nødvendig med et ytterst lite lodd i vektskålen, for at både franskmenn og russere skulle ha tapt.

I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet.

Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger. Det så ut som om det var russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den skandinaviske halvøya.

Da jeg engstelig spurte Herren om begge land skulle gå til grunne, viste Herren meg Lyngenfjorden og sa : " Så langt skal de komme og ikke lenger.

 

 

" Herren sa til meg at han hadde bestemt grensene. Og det ble sagt to ganger med bestemt røst, at grensene skulle gå her, for Norges vedkommende.

Det var handelen i Finnmarks grensedistrikt som var årsak til denne krig.

(For en del år tilbake var dette umulig. I dag (1999) foregår det handel mellom Finnmark og Russland.)

Handelen i Finnmark hadde på denne tiden for en stor del overgått til russerne. Sørover hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette forårsaket stridigheter, og bidro visselig også til krigen.

Krigen ble startet av russerne. Hvoretter franskmennene kom til deres hjelp. Hele krigen så ut til å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren, og så ut til å slutte samme sommer eller på begynnelsen av høsten.

 

 

Ingen kan hjelpe oss

Ingen kunne hjelpe oss i denne nød. Østerrike var uenig innbyrdes og det var også Tyskland. Finnene hadde ikke deltatt i denne krigen. De var som før nevnt hardt undertrykte, og hadde antagelig heller ikke tilgang på våpen. Holland var opptatt med krig i sine kolonier i Øst-Asia, ellers hadde de hjulpet oss. England hadde på denne tid en blodig krig i Irland.

I Italia sto mange på bar bakke på grunn av forskjellige jordskjelv. Jeg syntes jeg hørte "Vesuvs" navn i forbindelse med fryktelige naturkatastrofer i Italia, og som ble mer ødeleggende og voldsommere enn noensinne før. Store mengder av dette lands befolkning skulle bli stående på bar bakke. Særlig sto det ille til på denne tiden. Det så ille ut for tyrkerne, og det så ut som om enda en Balkankrig hadde hjemsøkt Tyrkia. Serberne var undertrykt og hadde det svært vondt. En stor del av Nord-Frankrike tilhørte Tyskland på det tidspunktet. Franskmennene hadde på den tid ikke Elsass-Lothringen. Tyskland hørte jeg hadde fått avstå en del av sine nåværende kolonier til Frankrike, som på den tid hadde store kolonier. Men jeg hørte av den gamle borgermesteren at franskmennene ikke hadde sin tidligere makt. Jeg hørte også Østersjø-provinsene som tyske.

Russland hadde på den tid ikke tsardømmets vidstrakte makt. Dets grenser var slik jeg tidligere hadde sett, altså med unntak av Ukraina, Polen og Østersjø-provinsene.

Han så Russland på det tidspunkt som en sterkt redusert land, uten Ukraina, uten de baltiske stater og Polen. Russland er altså på det tidspunkt ferdig som stormakt. Dette er nøyaktig det som har skjedd.

 

 

Jeg hørte videre at det fantes masser av kristne i Tyskland og England, men at Frankrike og Russland var lette på Guds vektskål. Store skarer av jøder var ved den tid vendt tilbake til Jerusalem og sitt land.

I 1907 når Lebesbymannen fikk dette syn, var det vel utenkelig at jødene skulle komme tilbake til Israel. Staten Israel ble først opprettet i 1948.

 

 

Synets slutt

Mot slutten sa Herren : "Du skal være forsiktig så du ikke faller i hovmod og kommer bort fra meg." Jeg ba deretter til Herren om at han måtte hjelpe meg under de kommende år, og gjennom sin hellige Ånd underrette og undervise meg, så jeg ikke tok feil av tiden. Etter at Herren hadde lovet å oppfylle min bønn, forsvant synet.

Jeg våknet med en følelse av beven og tungt ansvar, men etter en stund kjente jeg også en mektig indre kraft og en stor ro. Klokken var nesten 4 om morgenen da jeg våknet. Jeg snakket i de tidligere år ikke med noen om de ting jeg hadde sett. Ingen her oppe ville jo ha trodd meg. Man skulle antagelig bare ha hånet meg for de ting jeg snakket om.

 

 

I sin vadmelskufte og sine komager reiste Lebesbymannen til Stockholm. Der oppsøkte han oberst Mellander og fortalte hva han hadde sett og hva han hadde fått i oppdrag å meddele den svenske regjering. Det var jo bra at oberst Mellander fant uttalelsene så merkelig at han skrev dem opp. Og sammen med de opptegnelser som kom i stand ved hjelp av K.F.U.Ms sekretær, er disse opptegnelser, som i februar og mars 1914 ble gjengitt i svenske aviser, de første trykte beretninger om "profeten fra Finnmark." De ble også gjengitt i norske aviser.

I Stockholm ble han i flere dager og gjorde her blant annet gjennom prins Bernadotte henvendelse for å komme til Berlin. Prinsen tok vennlig mot ham og viste ham til det tyske konsulat. Den tyske minister var ikke til stede, men "hans stedfortreder ble hissig og ba meg gå min vei."

 

 

Lebesbymannen advarte den norske statsministeren Gunnar Knudsen mot krigen. Men han tok nok ikke han alvorlig. For på stortinget uttalte han sine berømte ord om "den skyfrie himmel" "Hva er det på ferde? Det skulle være interessant å vite. For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdenpolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år."

I Oslo gjorde Anton Johansen flere forgjeves forsøk på å komme til Berlin og få snakke med keiser Wilhelm. Keiseren måtte "for alt i verden" ikke gå med i krigen. Men Lebesbymannen fikk ikke pass.

 

 

Den 28. Juni 1914 skjedde mordet i Sarajevo,

den 23. Juli overrakte grev Berchtold det østerriksk-ungarske ultimatum til Serbia,

den 28. Juli erklæret Østerrike-Ungarn Serbia krig,

31. Juli mobiliserte Russland,

1 august erklærte Tyskland Russland krig,

3 august erklærte Tyskland Frankrike krig,

4 august marsjerte tyskere inn i Belgia, samme dag erklærte Storbritannia Tyskland krig, deretter gikk det slag i slag. 1 verdenskrig var i gang.

På den skyfrie himmel som den norske statsministeren hadde snakket om, var det plutselig blitt tordenvær.

 

 

Synene går i oppfyllelse

Her er de synene som Lebesbymannen så, og som allerede er gått i oppfyllelse. "Det er umulig" sa man til Lebesbymannen før jul 1913, "at Belgia kan gjøre Tyskland noen skade. Det er latterlig at mektige Tyskland skal bli krysset av belgiske tropper."

"Jeg har sett det slik i mine syner", svarte Lebesbymannen.

Den 28.juni 1914 skjedde mordet i Sarajevo, og I. verdenskrig var i gang. Anton Johansens sine syner om verdenskrigen var dermed gått i oppfyllelse.

Det er ingen tvil om at Johansen så både 1 og 2 verdenskrig.

Det var ikke alltid like lett å skille krigene fra hverandre, for bildene som han så rullet av sted som på en film. Men forskjell var det likevel.

  

I den 1 verdenskrigen var det bare snakk om krig på jorden. Han så de veldige fronter og skyttergraver fylt av mennesker og våpen. Han hørte kanonene drønne og fulgte ildskjærene på himmelen.

 

 Men i 2 verdenskrig kom det noe helt nytt til.

Han kjente jo ikke i 1907 til flyene, men nå så han plutselig bombeangrep på Europas mørklagte byer med store "luftflåter."

Han så Tysklands deling etter krigen.

Han så jødernes tilbakevending til Israel (staten Israel ble opprettet i 1948).

Han så Indias frigjørelse fra England.

Han så store politiske omveltninger i Kina (Mao kom til makta i 1949, kulturrevolusjonen startet i 1966, og som et resultat ut av dette døde tusenvis av mennesker av sult, og millioner ble drept.)

Han så jordskjelvet i San Francisco i 1906. (denne byen ble nesten jevnet med jorden da.)

Han så også jordskjelvet i Messina i 1908. (her omkom 84000 Mennesker.)

Han hadde også hørt navnet Slesvig bli nevnt. Og det hørtes ut som om Danmark ville få dette land tilbake. Men da han samtidig hørte at Danmark hadde fred hele tiden, og at han heller ikke så krigshandlinger ved Danmarks grense, forsto han ikke dette.

Han kunne jo umulig vite i 1907, at noen av president Wilsons idealistiske 14 punkter kom med i Versailles-traktaten i 1919. En av dem gikk ut på at små grensefolk selv skulle få lov til å bestemme , hvilket land de ville tilhøre. På den måten stemte Nordslesvig seg hjem til Danmark, og den 15.juni 1920 fant gjenforeningen sted.

 

 Han hørte også at det rett før 3.verdenskrig kom, så ville det bli mye snakk om fred. Det ville bli gjort falske fredsmanøvrer. Enda har det ikke skjedd at Russland og Frankrike har angrepet Norge og Sverige. Men Lebesbymannen så at det skulle skje.

På den tid var Russland et sterkt redusert land, uten Ukrania, og de baltiske Provinser (Estland, Latvia, og Litauen) og Polen. Russland er altså på det tidspunkt ferdig som stormakt. Den tredje verdenskrig har medført indre splittelse og borgerkrig og oppdeling i flere mindre stater.

Grunnen til at Russland får hjelp av Frankrike til å angripe Skandinavia, er fordi at størstedelen av Frankrike på det tidspunkt vil være kommunistisk.

Johansen mente at denne nordiske krig måtte være en utløper av 3.verdenskrig.

  I sine syner hadde han også sett at det skulle "komme fryktelige sykdommer ved krigens slutt." Sykdommer som " skal kreve store ofre." Det ville bli verst i de krigførende land, men også i vårt land ville de herje stygt. Disse Lebesbymannens advarsler ble lest med interesse av hundertusener av mennesker. Sikkert også av mange blant de ca. 36.000 i Norge og de ca. 50.000 i Sverige som innen et år var gått var døde av spanskesyken.

Johansen sa at Europa ville bli som et stort sykehus. En stund etterpå herjet "spanskesyken" i alle land og drepte ca.15 millioner mennesker. Etter en stund kunne man lese om "krigsprofeten" i alle landets aviser.

 

 

Krigen som ikke kom

I 1907 sa Lebesbymannen at Norge skulle komme i krig i 1953.

Så kan man spørre, hvorfor kom ikke krigen? Svaret kan være at karmaen kom gradvis på andre måter, individuelt heller en kollektivt og over lengre tid. Intet av skjebnen er absolutt bestemt før det faktisk skjer! Karmaen blir hele tiden justert hos eller fra FORSYNET, slik at man ikke behøver å lide mer enn det som er nødvendig  for å utvikle seg i henhold til "læreplanen!"

OG / ELLER:

The Daily telegraph sa i 1957 at Stalin stod klar til å føre Sovjetunionen ut i krig mot vestmaktene da han døde i mars 1953.

En av avisens journalister, David Floyd, sa at han hadde fått dette fra en som hadde en ansvarsfull stilling i Sovjetregjeringen. Det sies at hjerneslaget som Stalin fikk, var en følge av hans raseri over undertegnelsen av Balkanpakten mellom Hellas, Tyrkia og Jugoslavia. Alle i høye stillinger i Stalins nærmeste krets var overbevist om at Stalin planla å gå til krig våren eller sommeren 1953.

Det var akkurat det Gud viste Lebesbymannen i 1907.

Vi vet ifra flere kristne blader fra den tiden at det ble oppfordret til bønn for Norge. Vi vet også at det ble bedt om at Gud enten måtte frelse eller fjerne Stalin. Er det så at den åndelige verden/ Gud, stoppet krigen som skulle komme i 1953 på grunn av de kristnes bønner og at karma'n da kunne formidles (jf. prinsippet som  Martinus har analysert åndelig som "syndenes forlatelse" - der skjebne i "kø" kan "neutraliseres  i takt med, at væsenet (inkl. hele lands fellesskjebne) ikke længere nænner at udløse en tilsvarende mørk handling mod sin næste. Derved befries væsenet fra overflødig mørk karma og ulykkelig skæbne." rø-anm)

  **

Som den pliktoppfyllende mann Anton var, fikk han flere tillitsverv i sin kommune.

Han var i mange år medlem av Lebesby herredsstyre og kirketjener i over 30 år.

I 26 sommere var han assistent ved den geografiske oppmåling i Finnmark. Han ble brukt som bærer, da han samtidig var en sterk og arbeidsvillig kar.

Kaptein Einar Halle, som var sjef for oppmålingen i 1898, har gitt et utsagn om ham at han "har stått for oppmålingsoffiserene som et fenomen."

Det som særpreget Anton Johansen var hans kolossale arbeidsiver og tro på at arbeidet var det eneste som holdt i livets kamp ved siden av "bønn og gudsfrykt."

Hans stol i Lebesby kirke sto aldri tom så sant han var hjemme.

På den plass i kirken hvor han pleide å be vises enda merker etter knefallet.

Anton Johansen døde i 1928. I kringkastingen ble det holdt minnetale over ham. Professoren som holdt minnetalen kalte han "en pekefinger opp mot Gud."

 

 

Kilde: Den Profetiske Røst

dette om Lebesbymannen er KOPIERT FRA http://home.online.no/~stei-jo/anton.htm OG http://trygve4.tripod.com/anton.html

---

Om den synske Alois Irlmajer

   Den bedst kendte seer i vore dage var brøndgraveren Alois Irimajer fra Freilassing i den sydøstligste del af Bayern. Han døde først i 1959, og gennem 30 år blev han studeret og kontrolleret af den højt ansete dr. C. Adlmaier i den nærliggende by Traunstein. Han var også den første, der skrev om ham i sin lille bog »Blick in die Zukunft«, (link) mens Irlmaier endnu levede. For alle senere skribenter har dette arbejde været af uvurderlig betydning.

Irlmaier blev født i 1894 i Freilassing ved den østrigske grænse, ikke langt fra Salzburg. Allerede som helt ung opdagede han, at han havde den evne at kunne spore underjordiske vandårer. Når han kom til en kilde, begyndte det at krible og krable i hans hænder, blodårerne blev tykke og trådte frem, og havde han en »ønskekvist« i hånden d.v.s. en gaffelformet pile- eller hasselkvist, så bøjede den sig så kraftigt ned mod det sted, hvorunder vandet fandtes, at ingen kunne holde den. Denne specielle evne kom han til at leve af hele sit liv. Han opsøgte vand, gravede og installerede brønde. Han giftede sig og boede hele sit liv med sin familie i et lille primitivt hus, som han selv havde bygget.

I 1928, da han var 34 år gammel, opholdt han sig en tid hos en østrigsk bonde, på hvis grund han gravede en brønd. I stuen havde bonden et smukt Madonnabillede hængende, som Irlmaier følte sig tiltrukket af, og da han en dag stod og betragtede det, var det, som blev jomfru Maria levende og trådte ud af billedet og så smilende på ham. Helt forvirret gned han sine øjne, men da var synet forsvundet, og alt var som før. Men fra det øjeblik havde han fået den usædvanlige synskhedens gave, som fulgte ham resten aflivet. Forklare det kunne han ikke, men han så personer, både levende og døde, og han så fremmede steder, og hvad der skete der. Således blev han gennem denne særlige evne vidne til mange hændelser, som ingen anden kendte noget til. For de tre seeres vedkommende, som jeg indtil nu har fortalt om, gælder det, at de har forudset alle tre verdenskrige. Da vi, der lever i dag, kan se tilbage og konstatere, at det, de udtalte om de to første krige, var korrekt, kan vi med en vis sandsynlighed regne med, at forudsigelserne om den tredje også vil gå i opfyldelse. Irlmaier derimod har levet så tæt op mod vor tid, at han kun har kunnet forudse den tredje verdenskrig. Derfor vil jeg ved eksempler fra hans daglige liv søge at give et indtryk af hans enestående clairvoyante evner.

I årenes løb kom han til at opklare adskillige alvorlige forbrydelser. I Zürich havde to banditter myrdet en bankdirektør, og politiet stod uden spor. Irlmaier opholdt sig netop på det tidspunkt i Schweiz, da han havde fået den opgave at søge efter en vandåre til et turbinekraftværk. Den fandt han, og samtidig hørte han om forbrydelsen. Med det samme sendte han politiet en nøjagtig beskrivelse af gerningsmændene og deres opholdssted. Det var nu en let sag for politiet at finde dem, de blev fængslet og aflagde fuld tilståelse.

Og i Stuttgart var en kvinde blevet fundet myrdet. Da man vidste, at hendes ægteskab ikke var særlig godt, mistænkte man hendes mand for at være morderen. Det ene forhør efter det andet var ved at bringe den uskyldige ægtemand til fortvivlelse. Til sidst foreslog han, at man rejste ned til den berømte seer i Freilassing for at høre, hvad han havde at sige. Det gik politiet med til, og to kriminalbetjente kørte med manden til Freilassing. Der tog man først ind på politistationen for at få en stedkendt betjent med, og så aflagde alle fire besøg hos Irlmaier.

Ægtemanden blev beordret udenfor, hvorefter politiet viste Irlmaier et billede af ægteparret og spurgte ham, om denne mand havde dræbt sin kone. »Nej, nej,« sagde Irlmaier, »det er ikke ham, der har gjort det, det er en helt anden. Men kom frem med det andet billede, I har med, lad mig se det.« Det viste sig nu, at den ene betjent i sin mappe havde et fotografi fra begravelsen. Irlmaier så nøje på det, og pludselig pegede han på en mand i følget og sagde: »Der er han! Det er ham, der har myrdet hende. Han har stjålet en ring og et fotografiapparat fra hende. Men det synes jeg nok, at I selv kunne have fundet ud af, for I har jo en skrivelse om det derhjemme, hvor det står. De ting har han foræret til en anden kvinde. Gå I bare hjem til hende, der skal I nok finde den skyldige. « Da de to betjente kom tilbage til Stuttgart, fortalte de, hvad Irlmaier havde sagt. Og ved nærmere gennemgang af deres papirer fandt de et anonymt brev, hvori brevskriveren rettede mistanke mod en bestemt kvinde, fordi hun pludselig var kommet i besiddelse af en meget kostbar ring. Det viste sig hurtigt, at denne ring havde tilhørt den myrdede. Morderen havde beæret sin elskerinde med den. Han blev omgående fængslet og tilstod alt. At han havde haft den frækhed at møde op ved sit offers begravelse, var jo sikkert for derved at aflede mistanken fra ham selv, og så skulle det netop blive denne handling, der kom til at fælde ham. Sådan kan det gå.

Efter 2. verdenskrig, hvor man praktisk talt manglede alt i Tyskland, havde en bonde fra Chiemgau med stort besvær skaffet sig nogle rør, som han skulle bruge, men en dag var de pludselig væk. Kort efter mødte han Irlmaier på gaden. »Kan du tænke dig,« sagde bonden, »sådan en bandit har været hos mig og stjålet mine gode rør. Kan du ikke sige mig, hvor jeg kan finde dem?« Irlmaier samlede sig et øjeblik, så sagde han: »Det kan jeg godt. Du behøver blot at gå hen til ham der, du ved. Inde i hans skur står der en vogn helt fyldt med kløvet brænde. Når du har fået alt brændet læsset af, vil du på bunden af vognen finde dine rør. « Manden betænkte sig ikke længe, gik lige hen på politistationen og fik en betjent med. Trods store protester fra ejerens side blev hans brænde fjernet fra vognen, og der lå rørene nok så nydeligt.

At lange afstande ikke spillede nogen rolle i Irlmaiers syner, er der masser af eksempler på. Efter krigen, da amerikanske soldater endnu var i landet, kom de i hundredvis til Irlmaier for at få at vide, hvordan det stod til derhjemme, men en tolk måtte de have med. Efter således en dag at have beskrevet et hus i Amerika i alle detaljer, måtte Irlmaier, hvor ondt det end gjorde ham, fortælle soldaten, at hans kone lå for døden. Og endnu mere så han: »Der sidder en mand i dit hus, som vil frarøve dig alt, hvad du ejer og har. Han spekulerer dag og nat på, hvordan han kan komme i besiddelse af dit hus. Rejs hjem, så hurtigt du kan, før det er for sent. « Kort tid efter fik amerikaneren besked om, at hans kone var død, og at hans kones broder var godt i gang med at få ham erklæret for utilregnelig i håb om at kunne arve søsteren. Amerikaneren rejste omgående hjem, fik tingene sat på plads, hvorpå han skrev til Irlmaier og takkede ham for hans enestående hjælp.

Og endnu et interessant eksempel: Priorinden i et kloster i Argentina var på besøg hos nogle af sine ordenssøstre i et kloster i Bayern. Hun var dybt bekymret, for trods utallige forsøg havde det ikke været muligt at finde vand i klosterets nærhed. Man besluttede at skrive til Irlmaier og spørge, om han ville komme. Altid hjælpsom, som han var, tog han afsted og fik af priorinden forelagt en plan over hele det argentinske klosterområde. Han så længe på det og lod sin hånd glide hen over kortet. Derpå pegede han på et bestemt punkt ved en skrænt i nærheden af klosteret og sagde, at der skulle de grave. Senere modtog Irlmaier et dybt taknemmeligt brev fra priorinden, hvori hun fortalte ham, at præcis på det sted, han havde angivet, var de kommet ned til en meget kraftig vandåre, der gav så rigeligt vand, at de også kunne forsyne andre.

Men det var ikke kun de levende, han så, han kunne også se de døde. Han kunne dog let se forskel, da de døde viste sig sløret for ham, mens synet af de levende var lige så klart, som om han så dem med sit normale syn. Man forstår derfor den tilstrømning, der var til Irlmaiers hus under hele krigen. Forældre og hustruer stod i kø med billeder af deres sønner og mænd for at høre om deres skæbne ved fronten. Bedre at få vished end at leve i den evige angst.

Således kom en storbonde en dag til Freilassing i håb om at få nogle oplysninger om sønnen, der var meldt savnet, men Irlmaier var ikke hjemme. Bonden ventede længe, men gik til sidst over på kroen for at få noget at spise. Der traf han en flygtning, der også ventede på Irlmaier. Han erklærede, at han ikke forlod byen, før han havde talt med ham. Til sidst kunne bonden ikke vente længere, så han gav flygtningen et billede af sin søn og bad ham, om han ville prøve at få nogle oplysninger om hans søn. Endelig kom Irlmaier hjem, og flygtningen kom ind hos ham. Han trak først billedet af sin egen søn frem. Irlmaier så på det og sagde: »Han der, han sidder i en fangelejr ved Moskva, han skal nok komme hjem. « Så kom billedet af bondens søn frem. »Han er jo søn af en storbonde,« sagde Irlmaier, »og han har givet dig 5 Mark for at spørge mig ud om ham. Nu kan du hilse ham og sige, at hans dreng lever, men han er så langt væk, at du slet ikke kan forestille dig det. Men en skønne dag vil han komme hjem. « Begge dele kom til at passe.

Det siger sig selv, at rygtet om en mand med sådanne evner måtte brede sig vidt omkring, og den stakkels mand havde efterhånden aldrig fred. I lange rækker stod folk uden for hans dør, rige og fattige mellem hinanden. Når han lukkede dem ind, var det kun, fordi han følte dyb medlidenhed med de arme mennesker, selv fik han ikke noget ud af det. Han tog aldrig nogen sinde imod penge af nogen. Han fik flere strålende tilbud om at følge med til Amerika, efterhånden som besættelsestropperne forlod landet. Men han sagde nej tak, han ville blive i sit eget hus og fortsætte med at være brøndgraver, så længe kræfterne slog til.

Men efterhånden blev det for meget for ham. Pressen slog ham op som en stor sensation, og folk rendte ham på dørene med alle mulige fjantede spørgsmål. Til sidst lukkede han sig helt inde, satte en plakat på huset, hvorpå der stod: »Er kun at træffe angående brønde.«

Han døde i 1959 af kræft, 65 år gammel. Lige før han døde, sagde han: »Jeg er glad for, at Vorherre lader mig dø, så jeg ikke skal opleve alt det, jeg har forudset.« Og det, han så - så klart som ingen anden, var den tredje verdenskrig.

 

 

Den 3. verdenskrig

Denne krig, som vi efter al sandsynlighed kommer til at opleve inden årtusindskiftet,(skrev Inge Stoltenberg i sin bok fra ca.84?"vor verdens fremtid" - og mange vismenn- bl a Martinus - mente på 70tallet at den ikke "var langt borte" - og antydet rundt om ved årtusen skiftet, men har nok blitt bremset så langt) hvis man da skal tro de mange profetier ned igennem århundrederne, vil være så speciel og så skelsættende i menneskehedens historie, at man ikke kan undre sig over, at mange clairvoyante har set den i deres syner. Store ting kaster som bekendt lange skygger. Og det er ikke kun, fordi atomvåbnene da vil blive taget i brug, men fordi en kosmisk naturkatastrofe, som vil ryste menneskeheden i sin grundvold, vil indtræffe under denne krig. Vor tids kendteste russiske forfatter, nobelpristageren Alexander Solschenizyn udtalte for nogle år siden: »Vi står alle foran et stort historisk sammenbrud. Det vil være som en flodbølge, der ændrer civilisationen og tidsalderen totalt. Det moderne samfund er hypnotiseret, det lever i selvbedrag og illusion og har således mistet sansen for farer. Bundet, som det er, til materialismen, er det kun optaget af velstand og underholdning. Derfor er det ude af stand til at opfatte, hvad det er, der hurtigere og hurtigere kommer imod os.«

At russernes planer om Vestens erobring ikke er af ny dato, viser en udtalelse af en tidligere leder af Komiteen (kommunismens internationale organisation) Dimitrij Manuiskij. Han skriver allerede i 1931: »I dag er vi endnu ikke stærke nok til at angribe. Vort øjeblik vil komme om 30-40 år. For at sejre behøver vi et overraskelseselement. Bourgeoisiet må dysses i søvn. En dag vil vi starte den mest teatralske fredsbevægelse, der nogen sinde har eksisteret.

De kapitalistiske lande, som er stupide og dekadente, vil med fornøjelse arbejde med på deres egen tilintetgørelse. De vil hoppe på limpinden, der hedder lejlighed til nyt venskab. Og så snart deres beskyttelsesbælte løsnes, vil vi knuse dem med vores knyttede næve.

Irlmaier fortæller, at det år, krigen bryder ud, kommer foråret meget tidligt. Allerede i marts vil det være så varmt, at bønderne vil kunne så, og det bliver en god høst. Alting tegner lyst og godt, og der tales kun om fred. Men så sker der pludselig noget. I et land sydøst for Bayern (han siger ikke hvilket) finder der et politisk mord sted på en højtstående person. To lejemordere, som er betalt for det af et andet folk, begår mordet, og han ser en blodig dolk ligge ved siden af den myrdede. Lige efter denne begivenhed bryder det løs, som et lyn fra en klar himmel kommer det.

Uden noget forvarsel ruller en nat russiske panserarméer ad tre forskellige veje ind gennem Vesttyskland mod Rhinen. Den ene hær benytter vejen fra Prag ind over Furth-ChamStraubing, således som Matthias Lang havde set »de røde« komme, men ved Donau bøjer de af og kører videre mod nordvest. Russerne kommer ikke syd for Donau, og der vil ikke ske noget med München. Den anden armé ruller ind over Sachsen og fortsætter direkte mod vest. Den tredje kommer fra nordøst og kører over Berlin mod sydvest. (To af vore berømteste seere, Nostradamus og Jeane Dixon ser begge, at Berlin-muren er faldet inden.) Dag og nat farer de af sted, Ruhrområdet er deres første mål, men snart fortsætter de ind i Frankrig. Det kommer i den grad bag på den tyske befolkning, at de i vild panik flygter mod vest i deres biler. »Var de dog blot blevet hjemme,« siger Irlmaier, »alt, hvad der kommer i vejen på autobanerne, bliver mejet ned.«

Derpå ser han en flyvemaskine kaste noget i havet, som rejser sig hushøjt. Det syder og skummer, som om det kogte i det. Efter en tid falder det tilbage igen, men en del af »de stolte øer« (England) forsvinder i havet. Alle de lande, der ligger ved Nordsøen, bliver oversvømmet. Han nævner Holland, Belgien, Danmark og den tyske Nordsøkyst. Men hans syn rækker ikke så langt som Anton Johanssons, som på samme tid ser de frygteligste bombardementer af Amerikas byer. Irlmaier ser kun, hvad der sker i Europa.

Mens panserdivisionerne ruller ind gennem Tyskland, kommer den vestlige modoffensiv. Han ser maskiner flyve op »fra sandet« (Afrika?) som hvide fugle. »I en lige linie fra Prag til byen ved en bugt ved det store vand (Stettin) kaster de noget gult støv, som jeg ikke ved, hvad er. Det er en klar nat, når de begynder at kaste. Husene står der stadigvæk, men menneskene dør. Panservognene ruller videre, indtil de går i stå af sig selv, fordi førerne er døde. Intet lever der, hvor det falder, intet menneske, intet kvæg, ikke et træ og heller ikke græsset, det visner og bliver sort. Ingen kan komme over det bælte, og de, der er kommet over, kan ikke komme tilbage. I et helt år kan det ikke betrædes. «Dermed er de russiske panserdivisioner totalt afskåret fra at få forsyninger og forstærkning hjemmefra.

Om kampene i Frankrig findes ingen klare beskrivelser, men af enkelte udtalelser fremgår det, at det franske folk deler sig i en sydlig kommunistisk og en nordlig anti-kommunistisk del, og denne ordning vedvarer indtil krigens slutning. Men en hær er på vej. Den består af østrigere og sydtyskere og er i begyndelsen ikke ret stor, men til gengæld har de en fremragende anfører. Det er en ung mand af den habsburgske slægt, som vil komme til at spille en stor rolle i det fremtidige Europa. Efterhånden som de kommer frem, slutter flere og flere sig til dem, og ved deres hjælp lykkes det at trænge russerne ud af Frankrig over Rhinen ind i Tyskland. Der finder voldsomme kampe sted ved Køln, som bliver hårdt ramt, men det sidste, umenneskeligt blodige slag kommer til at stå ved »Birkenbaum«, et navn, som alle seere nævner, men som ingen i dag ved, hvad er. Blot ved man, at det er mellem Munster og Essen. Når det bliver så forfærdeligt, skyldes det bl.a. de uafladelige bombardementer fra luften. En kendt seer, Franz Kugelbeer, skriver: » Flyvemaskinerne sværmer som svaler og lader bomberne falde som regndråber. « Denne seer var en bonde fra Bregenz ved Bodensøen.

I 1922 havde han en række visioner angående hele denne tidsperiode, først i drømme, men senere også i vågen tilstand, hvor han så det altsammen som i en farvefilm.

Nu ville det være næsten utænkeligt, hvis ikke nogle af de russiske soldater ville søge at flygte nordpå i den fortvivlede situation, de er i, og det ser Jomfru Fanny da også ske. Efter sit sidste store syn, før hun dør, taler hun om denne krig, der vil begynde fra et hjørne af Europa. »Det bliver en grusom krig,« siger hun, »jeg har set så meget ild både fra jorden og fra luften og vandet. Det bliver skrækkeligt på havet. Det bliver en hård tid for os.« Der var en, der naivt spurgte, om vi så ikke kunne flygte. »Flygte!« svarede hun, »hvor skulle I flygte hen! Hele verden står i flammer. Der er da ingen steder, der er så godt som her, men derfor bliver det hårdt alligevel. I København vil det blive knapt med fødevarer, og Flensborg får det frygteligt, for vilde horder uden nogen kommando kommer pludselig væltende sydfra op gennem Sønderjylland. De har mørke, vilde ansigter med korte næser, og vi forstår ikke deres sprog. De stormer gennem Åbenrå, ind i husene, og da gør folk bedst i at sætte frem, hvad de har af mad, for ellers gør de ondt. De bliver i Åbenrå i tre dage og stormer så videre nordpå, men her bliver de standset af en dansk hær. - Jamen, de soldater ser da mærkelige ud! de ligner jo bønder i noget gråt eller brunt med hornknapper. Og så har de noget på hovedet, der ligner en omvendt gryde! - Der kommer til at stå et slag mellem Åbenrå og Haderslev, det er et sted ved noget, der ligner halvt et kirketårn og halvt en mølle. (Der kan kun være tale om det mærkværdige Bismarck-tårn, som tyskerne senere rejste på Knivsbjerg). Den danske hær er svag, men Gud giver den sejr. Efter hårde og blodige slag i Tyskland slutter det hele i efteråret, og ved juletid kommer de danske soldater hjem.

Da bliver Danmark stort. Vi får hele Sønderjylland igen, og også en del af Holsten kommer til at ligge nord for grænsen. Danskerne kan få meget mere land, end de bryder sig om. « Og forklaringen er jo nok den enkle, at man simpelt hen mangler folk til at opdyrke jorden.

I Rusland bliver der revolution efter de store nederlag. Irlmaier beretter: »Jeg ser en frygtelig borgerkrig bryde ud. Ligene er så mange, at man lader dem ligge i gaderne, og de store blandt partilederne begår selvmord. Men russerne får troen igen. Til påske synger og beder de alle i kirkerne og brænder lys foran ikonerne. Også de unge er med og tror nu på Gud.«

Engang under 2. verdenskrig udtalte Pater Pio: »Det vil aldrig lykkes Sovjets negative materialisme at tilfredsstille den hang til mystik, som er en del af den russiske sjæl. Rusland vil engang vende tilbage til religionen og til Gud.«

I Italien er det et uhyggeligt billede, der tegner sig af forholdene. Irlmaier ser en masse »røde« på vej mod syd, men der er også gule ansigter imellem. Her synes det eneste mål at være udryddelse af kirke og præster, kamphandlinger hører man intet om. Landets egne kommunister tager omgående magten, da russerne kommer, så ingen går til modstand. Og nu tager en terrorisme fat uden lige. Nostradamus skriver i vers 2.97: »Nær Tiberen raser døden. Kort tid inden har der fundet en stor oversvømmelse sted (muligvis billede på en fjendtlig invasion). Paven kastes i et underjordisk fængsel. Brand i slot og palads« (sandsynligvis Quirinalet (nu præsidentbolig) og Vatikanet). Og Irlmaier: »Præsterne dræbes på den grusomste måde, og der er kun få tilbage af dem, der ikke kan flygte. Bag paven ser jeg en stor kniv, men det lykkes ham at undslippe til eller over havet, helt nøjagtigt kan jeg ikke se det.« 

Også Franz Kugelbeer ser myrderier i Rom. Masser af gejstlige og borgere bliver dræbt. Paven flygter sammen med to »kirkefyrster« (kardinaler) i en gammel kalechevogn (den slags, der altid holder på Peterspladsen) til Genua og derfra videre til Schweiz. Tidspunktet for pavens flugt angiver Nostradamus til at være omkring »den hellige fest«, dvs. ved juletid.

 

Mørket

Alle, der har haft disse visioner, er enige om, at det er nu, umiddelbart efter pavens flugt, at den altoverskyggende begivenhed i menneskehedens historie indtræffer: en kosmisk katastrofe, som i løbet af tre døgn med totalt mørke vil ændre alt. Deres syner er omtrent de samme, men beskrivelsen af det sete og konklusionen af det afspejler tydeligt forskellen i deres temperament og hele mentalitet.

Franz Kugelbeer, som jo ser det hele som i en film, har en god hukommelse og får alle detaljer med, som han skildrer på en yderst drastisk måde: »Det hele begynder med et voldsomt tordenbrag og jordskælv, og derpå er alt mørke. Man kan hverken spise eller sove, kun bede. Det eneste, der kan brænde, er indviede kærter. Jordrystelserne fortsætter, jeg hører havenes brusen, og lyn farer ned fra himlen. Udenfor er luften fuld af svovldampe, og kommer huden i forbindelse med dem, får man sorte pletter. Blot man ser ud ad vinduerne, dør man! Når mørket er forbi, ser jeg et kors på himlen, da er der gået tre døgn. «

Irlmaier er en praktisk mand, der er vant til at hjælpe og trøste folk, og også i denne situation ønsker han først og fremmest at give gode og praktiske råd. Han siger: »Midt under krigen vil et fuldstændigt mørke indtræffe. Et jordskælv samtidig med lyn, torden og hagl vil ryste jorden. Alt elektrisk går i stå, lyset går ud, og kun kærter kan brænde. Gå ikke ud af husene, luk vinduer og døre godt i og hæng mørkt papir for. Den, der indånder svovldampene udenfor, får krampe og dør. Alt åbent vand og al mad, som ikke er i lukkede blikdåser, vil blive forgiftet, selv i lukkede glas vil det ikke kunne holde sig. Vand fra vandhanerne kan muligvis drikkes. Udenfor hærger »støvdøden«, masser af mennesker dør. Men efter 72 timer er det hele forbi. « Og endnu en gang indprenter han: »Køb tilstrækkeligt med konservesdåser og gå ikke ud, når det sker! Lad være med at se ud ad vinduerne, tænd indviede lys og bed! « Og han fortsætter: »Når de tre døgn er overstået, ser jeg på himlen den korsfæstede med sårmærkerne, og alle vil se det. Jeg har haft det syn tre gange, og jeg ved, at det kommer.«

Den engelske, stigmatiserede lærerinde Theresa Higginson, hvis visioner var almindelig kendt i England omkring århundredskiftet, fortalte i 1880 i et brev til sin præst følgende: »Jeg følte mig hensat til et højt sted, hvorfra jeg kunne se hele jordkloden. Først så jeg ildkugler falde, som trængte dybt ind i jorden og sprængte klipperne. Derefter kom der en sort sky og omsluttede hele jorden. Det var et virkeligt, tæt, materielt mørke. Derpå kom der en mængde lyn og voldsomme tordenbrag, og jeg hørte vandenes brusen og menneskenes klage. Jeg kastede mig på knæ og bønfaldt himlen om barmhjertighed. Da hørte jeg en stemme, og det var Vor Herre Jesu Kristi stemme, som sagde: »Du skal forkynde, at de, der hører mig til, vil blive beskyttet«.

«Italien er nok det land, der fra himlens side har modtaget flest advarsler og opfordringer til omvendelse, og også hos italienske seere møder man de tre døgns mørke. Det er klart, at man bliver bange, når man hører om disse ting, men når så mange mennesker får besked om det, kan forklaringen jo kun være den, at det skal vides på forhånd. Og den dag, det virkelig sker (først under 3. verdenskrig!), vil alle mennesker sidde med en stor angst i sig, for man vil føle, at i disse timer går der dom over denne jord. Men har man så blot den vished, at dette varer ikke evigt, men lyset vil vende tilbage igen, så må de tre døgn kunne gennemleves på en positiv måde, uden at der går helt panik i en. Og den morgen, da lyset kommer tilbage, og solen atter sender sine varme, livgivende stråler ned over jorden, da må det føles, som er man kommet ud af en skærsild. Og disse timer er næppe gået sporløst hen over noget menneske.

I Amerika er Mrs. Jeane Dixon i Washington en højtet personlighed, der er kendt for sine tit overraskende, men præcise forudsigelser. Bl.a. så hun, at Gandhi blev myrdet, og til sin forfærdelse så hun også mordet på præsident John F. Kennedy i november 1963 uden at kunne forhindre ham i at tage til Dallas. Og da hun i et diplomat-selskab i 1946 udtalte, at Kina ville blive kommunistisk, anså alle i selskabet det for utænkeligt, men tre år efter var det en kendsgerning.

Hun har set et fremmed himmellegeme komme tæt ind mod jorden, hvilket bevirker jordskælv og oversvømmelser. Men hun ser det hele i et videre perspektiv end de andre seere. Hun siger: »Denne enorme naturkatastrofe vil være af et sådant omfang, at den ikke blot vil standse russernes planer om verdensherredømmet, men den vil også ændre menneskenes livsbetingelser. Den vil ryste menneskeheden dybt og bevirke en åndelig fornyelse. «

Mange vil nok tænke nu: Hvis dette overhovedet passer, er der da nogen forklaring på det? Og dertil må man jo nok sige, at hvad der i disse døgn sker på det åndelige plan, hvor såvel lysets engle som mørkets magter vil være involveret, er det ikke givet noget menneske at se. På det fysiske plan er den mest nærliggende forklaring vel den, at en komet passerer så tæt på, at den får jorden til at ryste. Dens støvmasser vil da dække for solen og henlægge alt i mørke.

Både strømafbrydelse og giftige svovl- og gasarter vil være en naturlig følge. Det vil også forklare, at det hele finder sted inden for et bestemt afgrænset tidsrum, nemlig indtil dette himmellegeme med dets støvmasser har fortsat sin vej ud i himmelrummet.

Amerikas store profet Edgar Cayce (død 1945) forudser tillige en drejning af jordaksen, som vil bevirke visse geologiske og klimatiske ændringer.

I sin bog »PSI und der dritte Weltkrieg« omtaler Dr. A. Schénhammer en urgammel tibetansk profeti, der stammer fra et lamakloster i Himalaya. Der omtales en stjerne, Smaragdstjernen, der vil stå som et symbol på den nye tid. I profetien berettes der, at midt i en verdensbrand bliver der i den åndelige verden forberedt en stor forandring på jorden. Gennem en kosmisk udrensning vil alt, hvad der er ondt, blive fjernet fra jordens overflade, og de mennesker, der bliver tilbage, vil nu være i stand til at opbygge den nye jord som et fredens rige. Menneskehedens nedtur vil da være endt, og genopstigningen til de højder, hvorfra mennesket engang kom, vil kunne begynde.

Her åbnes der unægteligt for store perspektiver. Det samme gør en stor vision, som en amerikansk dame har haft. Hun har i de sidste 20 år af og til haft visioner og har modtaget så vigtige budskaber, at de er blevet oversat til hovedsprogene. Hendes navn er Veronica Lueken, hun er gift med en søofficer og er bosat i New York. Den art visioner, hun har, ligner påfaldende dem, Anton Johansson havde før 1. verdenskrig. Også her er Jesus ved hendes side, forklarer hende billederne og pålægger hende de for hende næsten overmenneskelige opgaver, der knytter sig til det sete.

I marts 1983 havde hun to store visioner. I den første så hun i alle detaljer et nyt attentat mod pave Johannes Paul....(utdr.fra bok fra -84)   mer på norsk lenger ned her ↓

Alois Irlmaier (1894-1959) Italian revolution and clergy persecution, flight of the Pope    In the "boot country" (Italy) a revolution breaks out in which they kill all the clergy, I see priests with white hair lying dead on the ground. Behind the Pope is a bloody knife, but I think he escapes them dressed in the robe of a pilgrim. Assassination of a high-ranking official, possibly in the Balkans  Two men will assassinate a third high-ranking official, they were paid by other people to do so. One of the murderers is a small black man, the other a little larger, with lighter hair color. I think it will be in the Balkans, but can not say exactly.  After the assassination of the third everything will begin overnight. The killers get away from them, but then it turns to dust. I see quite clearly three numbers, two eights and one nine. What that means, I do not know at this time.  I can not say. Middle East war despite loud protestations of peace     Everyone calls for peace, shalom! Then it's going to happen. - A new Middle East war suddenly flares up, big naval forces gather in the Mediterranean the situation becomes hostile and tense. The assasination in the Balkans will trigger the war.      But the real spark is thrown in the Balkan powder keg: I see a fall "Great one", a bloody dagger lies beside him. The war is preceded by a fruitful year with lots of fruits and grain harvest.  Surprisingly beginning of the war comes from the east     Starts by the sunrise (Russians.). It therefore happens quickly. (in Germany) The farmers sit in the pub playing cards, as the foreign soldiers look through the windows and doors at them. All black is an army column coming in from the east, but it all goes very quickly.   Description of Army columns from the East      A threesome I see, but I do not know if it's three days' or three weeks.     From the golden city (Prague, GG.) they come into Germany. The first worm goes from blue water (Danube river) northwest up to the Swiss border '.     At Regensburg there is no bridge over the Danube, south of the blue water, they do not come. ...     Then ... it goes very fast. Massed troops march in Belgrade and forth from the east, and move to Italy.     A moment later three armored military groups go north of the Danube at lightning speed over West Germany towards the Rhine - without warning.     This will occur so unexpectedly that the population flees in panic toward the west. Many cars clog the roads - if they had but stayed at home or used other roads! What is an obstacle on highways and freeways for the rapidly advancing tanks tips and crushes them (the cars).      I see no bridge across the Danube above Regensburg.     From the large city of Frankfurt hardly nothing remains left.     The Rhine Valley will be devastated, mainly from the air. ...     I see ... Three military invasion spearheads approach: the lower army comes over the forest so, but then runs northwest up the Danube. The line is near Prague to the Bavarian forest and northwest. The blue water (Danube) is the southern boundary.     The second one edge going from east to west Saxony, third from northeast to southwest.     Now I see the earth like a ball before me, on the lines of the aircraft emerge that now fly up like swarms of white pigeons from the sand.     The Russian military comes in his three wedges, nothing to stop them. Day and night they come until reaching the Ruhr, where the industrial factories are. ...     The second shock comes over Saxony westward against the Ruhr area, as is the third army group, from the north-east is west of Berlin. Day and night the Russians come, inexorably. Their goal is the industrial Ruhr area of Germany. ... Bombing into the sea creates floods and earthquakes, sinking parts of England     But as I see one therefore fly from the east, which throws a large bomb in the water well then something very strange happens. The water lifts itself as high as a tower and falls down hard again, then everything is flooded. There is an earthquake and half the large island will sink.     A single aircraft ... that comes from the east, throws an object into the big water. Since the water lifts itself as high as a tower high and falls down again. Everything is flooded. There is an earthquake. The southern part of England slips into the water.     Three large cities will perish one will perish in the water, the second stands as deep as a church steeple in the sea, and the third city falls altogether. ...     A part of England disappears, when the thing falls into the sea, which the pilot drops. Then the water lifts itself as high as a tower and falls down. What that (bomb?) is, I do not know. ...     The countries on the sea are endangered because of the water, the sea is very rough, the waves go as high as a house; the sea foams as if it is boiling underground. Islands disappear, and the climate is changing. A part of the proud island sinks, if the thing falls into the sea, which the pilot drops. Then the water lifts itself as high as a tower and falls down. What that is, I do not know. When it comes, I do not know. Duration of the war     The whole war doesn't last long, I see three points - three days, three weeks, three months, I don't know exactly, but it (the war) won't last long! 3-day darkness during the war     During the war ... is the great darkness that lasts 72 hours. (Asteroid impact?)     ... In this event, I see a large cross in the heavens, and an earthquake will be thunder and lightning that frightens all the world and they cry out: "There is a God!"     It will be dark in a day during the war. Then breaks forth a hail of thunder and lightning, and an earthquake shakes the earth. Behavior during the dark days: The lights do not burn, except candle light, there is no electricity.       Whoever breathes the dust, gets a cramp and dies. Outside the dust kills many people. Then do not go out of the house! Do not look out the windows, during the 72 hours do not open any window cover them with black paper. Keep the blessed candles burning.  All open water is toxic and all foods that are not in sealed cans. Also eat no food in jars. Do not go out, do not look out the window,: I say it again.  And pray.     After 72 hours it will be over. Outside there will be countless dead people and animals, from lack of water and by the toxic cloud     Overnight, more people die than in the two world wars .... After the disaster, more people will die than in the two world wars together.     The rivers will have so little water in them that you can easily walk through them.     The cattle will fall, the grass is withered and yellow, the dead people are all yellow and black. The wind drives the clouds of death off to the east. Peace then, resettlement in empty areas Then there will be peace and a good time.      After the disaster a long, happy time will come. Those who shall experience this peaceful time can be thankful and very happy  for it shall be very good.  .     The landless people prefer now to where the wilderness has emerged. Anyone can settle where he likes, and have land as much as he can cultivate. Warmer climate in Germany     By climate changes wine is cultivated with us again. There are tropical fruits grown here in Germany with us. It is much warmer than now. In an interview given in the 1950s Alois Irlmaier related the following:   The city with the iron tower (Paris?) becomes the victim of its own people. They ignite everything. Revolution is, and everything is going wildly. The large city with the iron tower is on fire. But this has been done by its own people, not by those who came from the east. And in Italy it is going wildly too. They kill many people there and the Pope flees, but many clergymen will be killed, many churches collapse. In Russia a revolution breaks out and a civil war. The corpses are so much that you cannot remove them off the roads anymore. The large ones among the party leaders commit suicide and in the blood the great guilty is washed off. I see a red mass mixed with yellow faces, it is a general riot and horrible killing. The cross comes to honours anew. The Russian people believe in God anew. They sing the Easter song and burn candles in front of sacred pictures. By the prayers of Christianity the monster from hell dies; also the young people believe anew in the intercession of the God's mother. If everything is over, a part of the inhabitants have died, and the people are frightened of God anew.   The abortion laws, which bring death to the children, become invalid. Then peace will be. A good time. The Pope, who had not to flee across the water for a long time, returns. When the flowers bloom in the meadows, he will return and mourn for his murdered brothers. After these events a long, lucky time comes. But the people have to begin anew there, where their grandfathers began. End! this from http://triregnum.blogspot.co.at/2013/04/the-prophecies-of-alois-irlmaier.html

New Testimonies About Alois Irlmaier link |   mer om IRLMAIER |  flere tanker om evt.ww3