SOLSYSTEMET.

Jeg finner det vanskelig å tro at den kosmiske økonomien noensinne har frembrakt eller vil frembringe en planet, uten at hensikten har vært at den før eller senere skulle bære en eller annen form for liv. I følge våre instrumenter og beregninger skal solsystemet være meget stort. Der er millioner av kilometer fra den ene planeten til den andre, mens der er flere års reise med lysets hastighet fra oss og til det systemet der den nærmeste stjernen danner den sentrale sol!

Mt dette er basert på at lyset beveger seg med en konstant hastighet på 300 000 km i sekundet. Hvor langt det vil gå i et år, kan da regnes ut forholdsvis lett, men resultatet vil bli et tall som vi vanskelig kan forestille oss. Likevel bruker vi det som avstandsmål i universet og kaller denne enheten for lysår.

Men sett nå at lyset ikke beveger seg i det hele tatt? Sett at det bare er? Sett at den nærmeste stjernen er nærmere enn vi tror, eller at det er mulig å overvinne avstand uten at tids-faktoren, slik vi kjenner den, kommer med i spillet?

Det forekommer meg at vi vanskelig kan ha noen mening om det hele før vi har gjort en slik romreise selv. Det er slett ikke sikkert at fordi om visse ting passer inn i et nydelig lite mønster her på Jorden, så vil de også kunne passes inn i det mystiske rom-oseanet som vi jordboere ennå aldri har vært ute på. Alt vi vet eller mener å vite om andre himmellegemer, er kommet til oss via rommet og via vår egen atmosfære som begge godt kan tenkes å inneholde så mange og lite kjente for-styrrende faktorer, at det vi har funnet ut ikke holder stikk.

Det inntrykk en fisk har av utenverdenen må bli merkelig forvridd av det våte medium den oppholder seg i. Vi lever selv på bunnen av et liknende, men mye dypere fuktig medium som kalles luft. Før vi kan komme oss ut av, og over det og kan se oss godt omkring, bør vi i det minste behandle astronomenes beregninger med en viss varsomhet.1

Folk som svermer for raketter har kommet med innvendinger mot muligheten av at vesener fra andre verdener kan besøke oss. De sier at det ville kreve for stor vekt og for mye drivstoff til å være praktisk mulig. Jeg er enig. Å bruke James Watts første dampmaskin til drift av et moderne bombefly ville heller ikke være praktisk mulig.

Raketter er siste skrik når det gjelder fartsprestasjoner her på jorden. For hundre år siden var damp i skuddet, og et århundre eller så tidligere, måtte det hester og seil til når en skulle frem fortest mulig. Er det da ikke tenkelig at folk, som er kommet atskillig lenger enn oss og kan lage maskiner som farer gjennom luften med en vakker musikalsk lyd, nå ser tilbake på sin egen rakettalder som vi på seilskutetiden?

Min bestefar husket godt de dagene det ble sagt at hvis menneskekroppen bevegde seg fortere enn en hest kunne galoppere, ville den straks falle fra hverandre. Jernbanetogene viste at dette ikke var tilfellet. For noen år siden ble det sagt at ikke noe kunne gå fortere enn lyden. Et fly som prøvde på det ville falle fra hverandre. Likevel ble det bygd slike fly, og så ble enda en teori om fartsbegrensning begravd uten sorg.

I dag tror vi at intet legeme kan gå fortere enn lyset uten å gå over i pur energi. Barnebarna våre vil kanskje få oppleve den dagen da et legeme, i stedenfor å pulveriseres ved denne hastig-heten, vil beholde sitt materielle vesen og gå over i det vi, av mangel på et bedre ord for tilstanden, kaller "Den fjerde dimensjon", der tiden er utslettet og der det blir mulig å tilbakelegge så godt som uendelige avstander.

Skulle dette vise seg å være tilfelle, vil romreiser over uante avstander kunne bli til virkelighet, selv for oss.

Sett nå at den vidunderlige kraften som driver atomets komponenter rundt kjernen, måner rundt planeter, planeter rundt soler, soler rundt i systemer og kanskje systemene i maje-stetisk runddans omkring noe enda uendelig mye større, sett at denne storartete og veldige urkraften kunne bli brukt til å sette flygende tallerkener på glid fra det ene systemet til det andre, med en fart vi ikke kan forestille oss?

Mens jeg sitter og skriver dette, farer jeg avsted på et stort grønt lysende romskip med en diameter på over 18 000 km og en fart på mange tusen km i sekundet. I de siste to milliarder år har dette veldige fartøyet lydløst og lett sust frem gjennom rommet uten krafttap, og vil fortsette med å gjøre det inntil det går tilbake til sin urtilstand. Istedenfor å rote omkring med raketter og jets og andre kilder til overvettes bruk av drivstoff, ville det kanskje lønne seg for oss å studere dette store rom-skipet vi er ombord på litt nærmere, for om mulig å oppdage hva som holder det "flytende" og driver det frem.

Vi kunne så selv prøve på å flyte og få greie på hvordan vi kunne komme i gang og holde det gående. Når vi har gjort det, vil vi ha løst romreiseproblemet.

Jeg akter ikke å komme nærmere inn på løsningen og fortape meg i halvvitenskapelig snakk om "magnetisme", og jeg håper ingen vil ta til motmæle mot meg med den slags tøv heller, for ingen av oss dødelige vet nok om det, hverken på den ene eller den andre måten, til at det ville være umaken verdt. Men hvis noen skulle våge seg til å skrive en avhandling som best rider muligheten av en løsning, så vil jeg bare svare at en fremstående vitenskapsmann i 1902 skrev en slik avhandling med adresse til brødrene Wright. I den fikk de vite at det var "mekanisk umulig" å flyge for noe som var tyngre enn luften. Ikke desto mindre fløy brødrene Wright i 1903 med en maskin som var tyngre enn luft.

Det er mange ting som synes mekanisk umulige. En bis flukt står i strid med alle kjente aerodynamiske lover. Vingeflaten er fullstendig utilstrekkelig og belastningen for stor, men like fullt flyger den.

Kolumbus var så freidig å oppdage Amerika, enda samtlige vismenn på den tiden holdt på at det på den andre siden av Atlanteren ikke fantes noe annet enn "kanten av verden". Vågde han seg for langt, ville skipet hans styrte i den bunnløse avgrunnen med mann og mus. Likevel fant Kolumbus frem til ikke bare en ny verden, men til mennesker som oss selv, ja, langt bedre mennesker enn de rovlystne conquistadores. Hos de nyoppdagde folk var gull bare noe til å smykke seg med og den store solfaderen deres en broderkjærlighetens gud istedenfor et skinnsykens og hatets symbol.

De som mener at alle vesener bør tenke slik de selv gjør, har påstått at romfolk ville ha besøkt oss for lenge siden, hvis de hadde hatt lyst til å tre i forbindelse med oss. Jeg er helt uenig i det!

Hvis vi her i vest klager over at vi simpelthen ikke kan bli klok på russernes og kinesernes sinnelag, hvordan kan vi da våge oss til å ha en mening om sinnelaget hos vesener som står oss enda fjernere? Vi tror ikke på visitter som kommer utenfra, bare fordi de ikke er blitt foretatt med samme brask og bram som vår skjematenkning foreskriver for våre mulige landinger på andre planeter. Fordi romfolket ikke er kommet med glass-perler til de innfødte og silkehatter til de lokale heksedoktorene, så må vi nok dessverre anta at de aldri vil komme hit, ja, til og med at de slett ikke eksisterer en gang.  

D'herrer Arthur Clark og Wily Lee har nå bestemt den riktige etiketten for landinger i andre verdener. Fordi våre besøkende har unnlatt å gå frem etter den, blir de å degradere til noe så tvilsomt som skyformasjoner, spindelvev, ionisert luft etc. etc. Vi må beklage at de ikke er kommet farende med flygende faner og klingende spill fulgt av en hærskare av heseblesende reklameagenter. Kanskje synes vi at de av høflighet like overfor oss, burde ha lagt større vekt på seremoniellet? Tja - hvorfor skulle de nå egentlig det?

 

La oss prøve å tenke oss i deres sted. De vet litt om Jorden vår. I de gamle sol-arkivene har den en del navn som kunne få den motigste til å tenke seg to ganger om før han ga seg til kjenne blant oss.2

Iallfall har de ingen grunn til å lande for å få opplysninger. De små fjemstyrte platene, flygende øyne sendt ut fra moderskipet, sender tilbake nærbilder av alt det de ønsker å vite.3 

De har alt fått tak i konstruksjonsdetaljer i våre fly med eksplo-sjonsmotorer. De har stråler som kan trenge ned i jordskorpen og sende tilbake opplysninger om tilstanden langt under det kokende magma-fluidet, ja, så langt nede som det sentrale og ytterst tette sjuende laget. Kanskje har de lyttet utålmodig til alt snakket i kringkastingen vår for å prøve å finne ut hva vi tenker. Er dette den eneste metoden de har til det bruket, vil de ventelig ha sluttet seg til at vi kanskje slett ikke tenker i det hele tatt. De har likevel midler til å snappe opp de tankestrømmene som flyter fra våre sinn. De kan stille inn på en bestemt gruppe personer og lære deres innerste hemmeligheter å kjenne. Som jeg sitter her og skriver denne håpløst utilstrekkelige skildringen av deres evner, er det mulig at de følger med i all overbærenhet.

Så hvorfor skulle de da våge en åpenlys landing? De har sett hva mobben kan gjøre med det den frykter og hva den gjør med det den tilber. Skipet deres ville kanskje bli beslaglagt av tollvesenet. Klærne deres ville bli revet av og solgt som souve-nirs. De ville bli anklaget for å være sabotører, anti-kristne, fredsforstyrrere, satans utsendinger osv. slik det en gang hendte under Karl den Stores regjering i Frankrike.

Grev de Gabalis forteller at den berømte kabbalisten Zedechias den gangen prøvde på å bedre tilstanden på jorden ved åforeslå for "luftfolket" at det skulle foreta en "stor og vidunderlig demonstrasjon".

 "De gjorde det i rikt monn," sier de Gabalis. "Disse vesener ble sett i luften.. stundom på vidunderlig konstruerte luftskip som fløy omkring eskadrevis. "

Resultatet av dette forsøket på å vinne bifall, ble ikke bedre enn det later til å være i dag. Den gangen sa folk at det var troll og demoner som hadde tatt luften i besittelse. I dag heter det at: det er hemmelige våpen. Selv kongene trodde det var onde vesener, og både Karl den Store og etterfølgeren hans dekreterte fryktelige straffer for disse "luftens tyranner".

I første kapitel av Emperor's Capitulairies står det at luft-folket ble så oppskaket over å se jordboerne bli hisset på dem, at de kom ned på jorden i de store luftfartøyene sine og tok med seg både menn og kvinner for å kunne undervise dem bedre. "Fast besluttet på å slette ut det dårlige ryktet de hadde fått så ufortjent, tok de med seg folk fra ulike steder og satte dem ned igjen rundt omkring på jorden."

Men de stakkars dødelige som ble sett lande fra disse fartøyene, ble mistatt for spioner og sabotører, og "trollmenn som var kommet for å spre gift over frukten og i brønnene". Det ble gjort kort prosess med dem.

"Det store antall av dem som ble avlivet ved ild og vann over hele kongeriket er utrolig. En dag.... ved Lyon ble det sett at tre menn og en kvinne steg ned fra et luftskip. Hele byen samlet seg om dem og ropte at de var trollfolk sendt av Grinialdus, hertug av Beneventum, for å ødelegge den franske høsten. Forgjeves prøvde disse uskyldige menneskene på å rettferdiggjøre seg. De sa de var befolkningens egne lands-menn som for kort tid siden var blitt ført bort av mirakelmenn som hadde vist dem utrolige saker og ting, og nå ønsket at de skulle berette om dette etter tilbakekomsten.4

Da et merkelig luftfartøy med sølvmenn ombord i 1952 ble rapportert landet i østsonen i Tyskland, slo det oss med en gang åt det måtte være sendt av fienden, enten han nå het Grimaldus eller Stalin.5

Det som interesserer oss mest akkurat her er likevel spørsmålet om fra hvilken klode de virkelige flygende tallerknene kommer. Det mest nærliggende svaret må være fra Mars eller Venus. De er jo våre nærmeste naboer og som følge derav ikke for langt fra Solen eller for nær den. (Husk dette ble skrevet på 50-tallet før informasjon om flerdimensjonelle "reisemåter" og tidløse overføringer i universets "magnetkorridorer" var kjent - derfor regnet man solsystemet for grensen for hva det var mulig å "reise i". rø.anm)

 

neste del/side