Bakgrunnen for utviklingen av tyske flygende "skiver" før og under krigen
en av VRIL-DAMENE i tysk flyger-uniform!
På Café Schopenhauer i Wien møttes følgende personer en gang i 1917:
- Maria Otisch, spiritistisk medium.
- Lothar Weiz, jagerflyger og student.
- Ludwig von Zebottendorf, orientalist, nylig hjemkommet fra det fjerne østen.
- Karl Haushofer, offiser, kultist, orientalist.
- Presten Gerrat, angivelig medlem av Tempelriddernes orden.
Dette møtet ga antagelig opptakten til det hemmelige Thule-selskapet, som ble stiftet av Ludwig Zebottendorf og Karl Haushufer i 1919.
Thule-selskapet ble en viktig leverandør av grunnidéer, myter og ånds-vitenskapelige teorier for det senere tyske nasjonalpartiet.
En rekke av partiets ledere hadde vært innom Thule-selskapet, bl.a. Rudolf Hess. Senteret for Thule-selskapets virksomhet var Munchen.
Litt lenger ut i partiets historie ble Adolf Hitler engasjert som taler. Hitler hadde også som ung mann vært en mystiker, og forble det muligens til sin død. Hitler vokste sammen med partiet, men som alltid når yttergrupper blir for store, begynte Thule-selskapet å slå sprekker. En av fraksjonene som begynte sin egen virksomhet, var VRIL selskapet, som hadde eksistert nesten like lenge som Thule.
Alt i 1919 hadde medlemmer av VRIL og Thule møttes i Berchtesgaden, med både Maria Othisch og et nytt medium, “Sigrun” til stede. Hovedsak på sakslisten: A konstruere en tidsmaskin. (Muligens for å få kontakt med sumérerne, begge parter var meget opptatt av dem). Denne tidsmaskinen ble det så eksperimentert med i to år. I 1924 ble delene av den brakt til Augsburg.
Det er noe senere at vitenskapsmannen Victor Schauberger kom inn i bildet, og nå dreier deg seg om et luftfartøy. Schauberger var meget opptatt av det vi i dag kaller alternativ energi.
Samtidig levde idéene fra de hemmelige selskapene både i SS og i andre grupper der medlemmene kom fra. Antagelig var tidsmaskinen glemt eller oppgitt nå, men flymaskinen med utrolige egenskaper var et mål som passet dem som drømte om et sterkt Tyskland. Tiden var den rette - Hitler var på vei mot makten og drømmen om tusenårsriket var lansert.
For mediene Maria og “Sigrun” hadde det skjedd en forandring: - de var nå overbevist om at budskapene de mottok ikke kom fra de gamle sumériske gudene, slik de først hadde trodd, men fra en utenomjordisk sivilisasjon nær stjernen Aldebaran i stj.bildet tyren. Disse mediene og de selskapene de betjente, Thule og VRIL, bar på drømmen om en ny, gyllen tid, om vi kaller den New Age eller Tusenårsriket, så er drømmen den samme, selv om tusenårsriket skulle få et uhyggelig fortegn takket være en helt annen drivkraft. I mellomtiden hadde SS fått sitt eget, hemmelige selskap - die Schwartze Sonne, den sorte sol.
Og så setter både SS, med en egen avdeling SSI 4, en annen avdeling kalt U 13, samt VRIL-selskapet i gang, hver av dem med å forske på sirkelrunde, flygende skiver.
Man kan spørre seg om grunnen til denne formen. Skiveformen egnet seg dårlig til tidens teknologi og kontrollsystemer. Var det budskapene som disse to mediene anga de fikk, gjerne via automatskrift, som sa at det måtte være slik?
Men - alt tyder på at noen av prototypene tross alt kom i luften etter videoproduksjonen å dømme. Luftfartsministeriet viste dem liten interesse. De fikk alle betegnelsen RFC og et nummer.
VRIL-selskapet hadde nå de minste ressursene fordi de var forsvunnet ut av maktens sfære i Tyskland. Muligens var avstanden mellom drømmerne og idealistene på den ene siden og Hitler, SS, SA og Gestapo på den andre siden rett og slett for stor.
Likevel klarte VRILs leder, den unge vakre Gertie Vogt, å skaffe penger til forsøk ved å henvende seg direkte til pengesterke industrikonserner og deres sjefer.
Og industriherrene var vennligsinnede mot Gertie. Tiden var også nå den rette, i 1933 laget det tyske statsfilmselskapet UFA filmen “Den første kvinne på månen”, med ingen ringere enn Herman Oberth og Werner von Braun som konsulenter. Oberth var professor, von Braun drev med tvilsomme og ytterst eksplosive rakettforsøk ved forstaden Berlin-Reinickendorf.
Og i 1934 ble VRILs RFC-2 prøvefløyet, sirkelruud, tallerkenformet og bare 16 fot i diameter. Men fløy gjorde den, i følge kildene. På det ene bildet som viser RFC-2 er det umulig å si hva drivverket kan være. Den later til å skulle starte rett opp og ned, for den har tre ben i stedet for hjulunderstell.
Her later det til at VRIL forsvinner ut av bildet, med både den underskjønne Maria Otisch, den praktiske Gertie Vogt og den gåtefulle “Sigrun”. Det eneste vi hører senere er en ubekreftet påstand om at RFC-2 ble brukt som rekognoseringsfly fra hjelpekrysseren Atlantis i Antarktis fra 1940. Et angivelig bilde at skipet viste et slags helikopterdekk bak på akterskipet.
SS spesialavdeling SSI 4 bygde sin egen motor og sitt eget fly, angivelig med en del deler av VRILs konstruksjon. Dette flyet, RFC 5, skal ha fløyet i august 1941. Diameteren skal ha vært 21 m.
Om den neste prototypen som angivelig fløy, fortelles en interessant historie. Angivelig ble den først bygget som modell av Andreas Epp, som tjenestegjorde i en flyavdeling under krigen. Bildet av modellen viser en tallerkenformet skive med åtte kanaler tvers gjennom, antagelig skal den delen av drivverket som gir vertikalt løft monteres der. På oversiden av skiven går en umiskjennelig helikopterrotor, bare så vidt klar av selve skroget.
Epp forteller at han ga modellen til Ernst Udet i Luftfartsministeriet, forøvrig etter en tur til Norge med torpedoer til en flyavdeling der. Senere hørte han rykter om at modellen var sendt til Peenemunde, der to vitenskapsmenn, Rolf Schrieber og en doktor Habermahl arbeidet med den.
Etter en tid, tror han, ble arbeidet fortsatt i Breslan sammen med en italiensk vitenskapsmann, Guiseppe Berlutzo. Han ble fortalt at den andre prototypen av denne konstruksjonen, RFC-7, ble fløyet til Svalbard. Den skulle returnere til Rechlin, men krasjet på Svalbard.
Kan hele historien om den flygende tallerkenen på Svalbard stamme fra nødlandingen av et sirkelrundt, tysk eksperimentfly under krigen? Store rykter er skapt av mindre ting enn som så, men før vi kan avsi dommen om det, er det ubesvarte spørsmål vi ikke kjenner svaret på.
Er i det hele tatt Andreas Epps historie til å stole på?
Hva i alle dager skulle et eksperimentfly på Svalbard?
Startet det fra et skip?
Samtidig har en annen, mer avansert prototype vært under bygging.
Nå var den siste fasen av krigen kommet, og Tyskland så seg desperat om etter Wunderwaffen - vidundervåpen. Allerede i juli 1941 har angivelig teamet doktor Rickard Miele/ Guiseppe Berlutzo arbeidet med et vertikalstartende, jetdrevet helikopter. De første testene i 1942 slo alvorlig feil.
Deretter kom både Habermahi og Schrieber til det samme teamet, - rimeligvis var nå Epps konstruksjon oppgitt.
17. april 1945 rapporterer doktor Miele til Adolf Hitler at han, i nærvær av tre tyske offiserer, har overvært den vellykkede prøveflygingen av RFC-17, som nå har fått navnet V7, over Østersjøen. Flyet er angivelig drevet av ikke mindre enn tolv BMW 021-motorer. Voldsomme ytelser oppgis, bl.a. skal flyet ved den andre prøveturen ha vært i over 80 000 fots høyde. Det er all grunn til å tro at disse tallene - og kanskje hele rapporten er lagt fram for å stive opp Føreren som inderlig vel vet at krigen egentlig er tapt og har vært det lenge.
Og der slutter historien om de tyske RFC'ene, og bevisene om dem er så få og så svake at vi egentlig kan velge om vi vil tro på dem eller ikke. Likevel kan vi ikke avfeie muligheten av at amerikanerne fant prototypen RFC-17 (V-7) og brakte den til USA.
Hangarskip hadde vist seg å være tidens våpen, men starten og landingen på et hangarskip hadde alltid vært det farlige punktet. Et fly som startet og landet loddrett og hadde fart som et jetfly - det ville være en enormt god grunn til å holde funnet hemmelig.
Sovjet hadde ikke hangarskip, i alle fall ingenting som kunne sammenlignes med amerikanernes. Ikke hadde de råd til bygge dem heller, men med fly som kunne starte og lande rett opp og ned ville bildet for russerne være et helt annet. Hangarskip kunne bli mindre, billigere, men like effektive - en katastrofal utvikling for USA som allerede hadde en flåte av store, moderne og dyre hangarskip.
Dersom amerikanerne fant V-7 og prøvefløy den, må de fort ha innsett at teknologien tross alt var en blindgate. Det er et vanvittig sløseri å fly med drivstoffslukende jetmotorer som løftekraft. Selv om flyet bruker flykroppen som vingeflate under der horisontal flukt og slår løftemotorene av, er de en ødeleggende dødvekt.
Det eneste som er helt, helt sikkert med tyske Flugsheiber, er at her ligger et stort og interessant granskingsarbeid og venter, for den som vil ta fatt.
Det blir neppe enkelt. Hos de få gjenlevende fra den tiden og disse kretsene er ordtaket slik “De som vet, snakker ikke, og de som snakker, vet ikke”.
Amerikanerne bygde i alle fall ett rundt, diskoslignende fly selv, som et cover-prosjekt for å vise frem til pressen for å nedtyste de mange ufo-observasjoner etter krigen.
Det ble med et lite kjent og ikke særlig omskrevet eksperiment, men på bildet ser det ut som flyet har en stor motor for løft og to mindre for framdrift. Det er nærliggende å tro at en rørformet del rundt flyets ytterkant er forsynt med dyser som virker som balanseror, høyderor og sideror, og som får luften fra den største motorens forkompressor.
Antagelig er det ønsket om et hurtig fly som kan starte og lande loddrett som er drivkraften bak eksperimentet. Om idéen kommer bare fra amerikanerne selv, eller om den ble videreutviklet fra erobret, tysk teknologi, er ikke godt å vite.
mer om tysker-ufo-ene ved å klikke på bildet t.v - eng.info
t.v.bokroman om en av damene som bl a var med å ta ned informasjonen som de fikk tilgang til - for å kunne bygge disse 'tysker-ufo'ene' - boken er på norsk
bilder på siden her er laget av kunstneren jim nicols
Fra videoen UFO-SECRETS OF THE THIRD REICH - (alternativ)og fra andre kilder: Utdrag delvis fra boken ROSWELL-MYSTERIET av willy ustad fra -96 på grøndahl-dreier
boka ALIEN INTERVIEW er nøyaktig om dette- eng.txt pdf | overs.deler av den boka senere til norsk