"DE HIMMELSKE SLETTER" (del1,kap2)
"Hva jeg kaller de ”himmelske sletter”
var en fullstendig elskelig plass. En uendelig flate av strålende
lys innesluttet og gjennomsyret alt. Dette lys var likt fordelt og
virket å bølge jevnt, mildt med kraftfeltet.
Rett foran meg, noe lavere, stod en
gruppe av ånder- mindre enn 100, men mer enn 50. Hver ånd hadde
en slags identitet, men de var en del av hverandre - en slags
enhet. En samlet bevissthet - alle deler av en enkelt kraft. I
senter av den fremre rekken var tre østerlandske kvinner. Jeg
forsto at alle ”åndene” som omfattet gruppen var mine
tidligere liv, og at den østerlandske kvinnene var mine aller
siste liv.
Deres ansikter var tydelige, men fra
skuldrene og ned så ble formene gradvis uklare. Deres armer og
ben ble oppløst nær endene. Svevende på samme nivå i rekker
virket de omtrentlig forbundet ved skuldrene. Deres identitet var
av begge kjønn, og mange nasjonaliteter. Ingen var avdøde
slektninger, og jeg gjenkjente ingen fra mitt nylige liv.
Hver av åndene hadde levd engang, men
sannheten og erfaringen og visdommen fra hver livstid var
integrert i hele gruppen. Da hver sjel kom tilbake, ble livet tatt
opp av alle, så det var ingen skiller mellom tankene og
innstillingen innen gruppen. Hver av dem delte helt hver erfaring
og hver kunnskap av hvert liv i en samlet bevissthet. Som urter i
en blandet salat - alle bidro med hver sin ”smak”- men med EN
SAMLET smaksopplevelse allikevel. Jeg var dem og de var meg. Der
var hele min fortid, og de var mitt nåværende.
De samtalte med meg som en enhet, ikke
med ord, men med en form for telepati. Hver tanke, om det var en
enkel følelse eller mengder av informasjon, kom konsentrert med
øyeblikkelig og fullstendig forståelse. Intet budskap kunne lide
misforståelse, problemer med tolkning eller intelligenssvikt.
Ord er primitive, upålitelige, brukt for
å bedra andre og oss selv heller enn å formidle sannheten.
Språk kan være bevis av vår ”høye” intelligens på jorden,
men på Slettene er de lik med grynt og skrik! Vi skapte ord for
å merke, skille og skjelne alt. Det er hvorfor vi ser på alt og
alle som separate. Ord former tanker og forbindelser av ”verden”,
men de er helt utilstrekkelige for å beskrive eller forklare
følelses-overføringene i ”åndeverdenen”.
På Slettene eksisterte kun sannheten,
men de er uttrykt ikke så mye som konsepter, men som følelser.
Selv de uendelige sannheter er ikke kjent i ”bokstavelig
forstand” - de er FØLT som en følelsesmessig sans. Dette er
hva som menes med ”det usigelige Tao” i gamle østlige
skrifter føler jeg.
På jorden kommuniserer vi ikke kun i
ord, vi tenker i ord - og skjønt vi kan være istand til å bruke
fine ord som ”enhet” og ”helhet” blir dette kun ord av en
verden av adskilthet. Som å forsøke å se bunnen av en sjø
gjennom opprørt vann. Virkeligheten av slike ord kan ikke fult ut
oppfattes av en bevissthet av kun ord.
På Slettene var alt uendelig. Kunnskapen
om dette og din plass i det evige øyeblikk ble følt som
ufeilbarlig sikkerhet - uendelig væren og -glede.
På den bestemte Sletten jeg besøkte var
det intet behov for hvile. Heller ikke av føde eller vann noe ”stoff
som av jorden” var det behov for. Alle behov eller ønsker ble
tilført av den kraftfulle Makten av Kjærlighet. Denne var så
kraftfull og oppfyllende og alt annet var immaterielt. Denne
allmektige kraften av KJÆRLIGHET gikk langt bortenfor våre
egoistiske tolkninger av kjærlighet. Det var SELVE livskraften og
HELE skapelsen. Det er ikke nøytralt, men likt med ”alt det
gode og onde”- fordi alle som enda må holde ut Jorden er en
blanding av godt og ondt. Bare vi (selv) bestemmer graden. Den
høyeste ånd er en upartisk kraft av universell og
betingelsesløs kjærlighet - noe høyere GODT.
Denne høyeste KJÆRLIGHET fløt i meg
fra ALT som et hele. Fra alle vesenene overalt på Sletten. Der
var mange vesenene og mange nivåer, men de var forbundet av det
samme kraftfelt av DEN HØYESTE KJÆRLIGHET - som også er den
basiske substans i det hele. Der behøvde ikke den kroppslige
formeringslysten å komplisere følelsene. Der elsket vi vår ”nabo”
som oss selv - fordi vår neste VAR oss selv. Alle var like nær
følelsesmessig der - den universelle bevissthet favoriserte
ingen.
Jeg forble noe utenfor og noe over
enheten for en stund - utvekslende kjærlighet. De lot meg forsto
at de ventet på meg og at jeg kom tilbake for å rådgi dem. De
antydet om å følge dem og dele min erfaring for hele gruppens
gavn og fremme.
Livets hele hensikt er åndelig vekst - i
korthet å lære visdommen og kraften av universell,
betingelsesløs kjærlighet. Til slutt er det eneste som teller de
folk vi hjelper, og de vi sårer. Denne avsløring er ikke fullt
forstått før vi returnerer til Slettene og SER DET I LYSET AV
DEN ABSOLUTTE SANNHET.
Min gruppe stekte deres hender mot meg,
og jeg startet mot dem, svevde gjennom rommet etter kun ønsket.
Jeg ville ha gått inn i gruppen gjennom den orientalske kvinnen,
men nettopp da gjorde KRAFTEN et tegn til meg. Gruppen merket det
også og senket armene. Men ikke skuffet men spent og gledet seg
da jeg gikk til RÅDSFORSAMLINGEN.
Jeg snudde meg mot venstre, ville
det - og var der øyeblikkelig.
RÅDSFORSAMLINGEN AV KJÆRLIGHET
Det er senteret av alt sett og usett. En
kraft utenfor beskrivelse utstråles som en fantastisk LYS i alle
retninger fra en tre-enighet av ”ånder.” Dette lys er
uendelig mer strålende enn solen, men enda smerter det ikke ved
å se på det. Fargen overgår en særlig beskrivelse, men en
kombinasjon av hvitt og sølv kommer nær.
De tre ”ånder” var lik meg selv:
selvstendige, men på noen måte forbundet. De var EN og
kommuniserte som ETT. De var av samme grunnleggende form som mitt
vesen også, men var allikevel uten skillbare ansiktstrekk.
Senter-ånden svevde noe over de to på hver side. Jeg kom til å
skjønne at denne treenighet ikke nøyaktig er gud. De er mer SOM
gudsmakten. De var den allestednærværende ”kroppsliggjøring”
av objektive KRAFTEN som et hele. Den er den ”første årsak”
og kjenner intet godt eller ondt - men nøytral. Skjønt
håndgripelig og gjennomgripende er det ikke et vesen men som et
prinsipp. Å beskrive det er vanskelig, for det blir å gi det
struktur og noe strukturert kan ikke være ubundet og uendelig.
Så vi feiler hver gang vi forsøker å definere gud innen de
rammer vi har i vår bevissthet. Bare Treenigheten forstår
KRAFTEN fullt ut. Vi kan bare føle den.
(det står mye mer om dette - les gjerne
hele artikkelen)
Jeg svevde foran denne 3enighet -noe
under deres nivå. I nærværet for deres velgjørende
kjærlighet, følte jeg ingen frykt og var sikker på at ingen
skade kunne nå meg. Jeg var dog overveldet av æresfrykt - som et
barn under oppsyn av fullkomne foreldre.
Jeg ble vist en opplevelse. Dette var
høydepunktene av det passerte liv. Det er der vi oppsnapper den
optimale gavn fra våre Jordiske erfaringer. I løpet av
livsrevyen så gjenser vi scener fra våre liv og føler den
faktiske smerten eller pine, glede eller kjærlighet som vi har
påført andre. Vi blir objektet av våre handlinger. Men forstå
at disse opplevelser kun varer en kort tid - kun lenge nok til å
oppfatte essensen. Hensikten med revyen er ikke straff, men for
åndelig vekst gjennom forståelse av forgreningene av våre
handlinger -og derved få økt medfølelse for andre. Ironien er
at hver gang vi skader andre, vil vi tilslutt skade oss selv.
I lyset av absolutt sannhet, ser vi vårt
liv for LÆRING. 3enigheten gav meg også et overblikk, som en
reportasjefilm av fortidige begivenheter og av mulige og
sannsynlige fremtidige.
Det skal her bemerkes at verdens
begivenheter ikke er forutbestemt av gud. Det ER en feilsikker lov
av det endelige gode, men det som hender langs veien er direkte
resultater av valgene vi gjør som individer og samfunn.
Ikkedestomindre - nettopp som vi har begrenset kunnskap av årsak
og virkning, har Guddommen den høyeste kunnskap om årsak og
virkning i en universell skala.
Mot enden av sesjonen ble jeg vist at jeg
kunne påvirke virkningen - kanskje også utkommet - av disse
fremtidige hendelser - om jeg returnerte til Jorden. Det var den
eneste gangen i løpet av døds-opplevelsen at jeg følte
engstelse. Kategorisk og fast så nektet jeg! Etter å ha sett de
himmelske plan, var Jorden den siste plass jeg ville være.
Dessuten viste jeg at det de foreslo ville gi stor smerte. Kunne
de ikke sende noen andre…!?
De fikk meg til å forstå at hver ånd
er viktig med sitt enestående bidrag til gangen av ”ting”. De
gav ingen ordrer, og jeg ble forklart at valget å returnere
tilhørte meg. Da jeg følte min vilje var ved å etterkomme
anmodningen om å fortsette på Jorden - kjempet jeg med meg selv,
ikke med dem, og sank ned på knærne og bønnfalt dem å frita
meg fra denne oppgave. Var som et trassent barn som skrek for å
få min vilje. Jeg ønsket å bli. De hadde allverdens av tid - de
var tolmodige med meg, for hele universets ”historie” er kun
et øyeblikk mot evigheten, og denne guds rådforsamling var
der tiden ikke finnes.
Etter en stund følte jeg meg fornyet og
styrket og modig. Så jeg snudde meg mot høyre og forlot dem.
Øyeblikkelig var jeg tilbake på sletten - foran MIN gruppe -
svevende noe høyere over dem enn før.
Jeg delte med dem av møtet med
RÅDSFORSAMLINGEN, men jeg innså at noe av det var blokkert…Mye
av kunnskapen jeg hadde fått ville det være umulig å dele med
noen da jeg kom tilbake til Jorden. Jeg
gikk tilbake med kunnskap som jeg ikke ville være istand til å
omsette til vanlig språk selv på mange år!!
Jeg nølte - men hadde laget en pakt med
meg selv og med Guddommen. Det er liten forskjell der, fordi når
vi er sanne mot den dypeste innskytelsen fra vår sjel, er vi
sanne mot gud.
Jeg rettet min vilje ”nedenunder” (”nedover”)
og
med en sterk lyd av vakum var jeg tilbake i sykehusrommet.
Jeg sto opp og kledde meg raskt og gikk
ut. Bare dro. Det slo meg ikke da at jeg må ha skapt forvirring
på sykehuset ved min adferd.
Da jeg kom vekk fra sykehuset ble jeg
overveldet av skjønnheten av ALT - trær, himmelen og solen.
Gress og hvordan vinden lever og danser i trærne. Jeg så
livskrafen i alt og hvordan ALT er sammenbundet og vedlikeholdt av
den ØVERSTE KRAFT. Alle fargene var ekstremt levende, nesten
glødende. Bare de menneskelagde tingene var matte...."
